Denne saken er skrevet av Andreas Øwre og står på trykk i medlemsbladet vårt, Tottenhamsupporteren. Meld deg inn i Tottenhams Venner i dag, så får du fem magasiner fullstappet med slike saker i postkassen din, hver sesong. Slik melder du deg inn.
Vår joviale trener proklamerte for snart et halvt år siden at det er i den andre sesongen an sin trenergjerning at laget hans vinner noe. Vi som trodde på Big Ange på det tidspunktet, nikket bekreftende. Samtidig banket vi i bordet, krysset fingrene, korset oss, spyttet over venstre skulder, løp tre runder rundt huset og sang When the Spurs baklengd, klirret med alt vi hadde av edelt metall og la oss med klærne på under senga med dyna spikra opp i taket mens vi lukket øya og telte sauer som løp nedover Park Lane.
Jinx! Skrev en god del supportere på Facebookgruppa Tottenhamsupportere i Norge. Andre fortsatte å skrive at Ange er feil mann og la til #angeout. Mange av disse skrev også #pochout i 2019. De var i ekstase i nøyaktig tre minutter under Mourinho (altså to minutter lengre enn et gjennomsnittlig ligg), og de skrev #conteout da han ikke evnet å levere varene.
Andre på sin side hadde fortsatt trua, selv om seriestarten ikke var spesielt overbevisende. Var de blinde? Hadde de ikke innsett at denne mannen ikke kunne klare å fylle skoene han hadde fått tildelt?
Selv så fortsatte Postecoglou sitt prosjekt. Uten å høre på alle de som hadde innspill og meninger på Facebook, Twitter, Instagram, YouTube, SnapChat eller TikTok. Han fortsatte i samme stil. Tapene kom, seierne kom, og alt var vel slik vi har blitt vant til. Vi er og blir et lag med store ambisjoner, store håp og en urokkelig tro på at rundt neste sving står det en pokal og venter på oss.
Underholdning
Tidligere har jeg skrevet om Sisyfos. Han som måtte rulle en stein opp et fjell som straff for å ha forsøkt å lure gudene. Han rullet steinen opp, og på toppen rullet den ned igjen. Straffen ble et evighetsarbeid. Den franske forfatteren og filosofen Albert Camus ser på steinrullingen som meningen med selve livet. Uten denne rullingen har ikke livet noen mening, og døden er det eneste alternativet.
På en pressekonferanse for noen måneder siden sa Ange at dette handlet underholdning. Tottenham skal være et lag det er gøy å se på. Det skal være fart, spenning og action i to ganger 45 minutter. For hvem vil vel sitte å se på et lag som har «parkert bussen» og bare satser på kontringer når muligheten byr seg. Folk vil bli underholdt. På vår hjemmebane skal vi regjere, og «happy clappers» skal få valuta for penga .
Så da taper vi mot Ipswich da. Og mot Leicester og mot Everton. Og så knuser vi Manchester United og Manchester City på bortebane. Vi blir fullstendig most på hjemmebane mot Liverpool i den ene kampen, og vinner – som ett av få lag mot Arne Slot & Co. – den andre. Det går opp og ned, men for det meste går det nedover både med resultatene, antallet som støtter Big Ange og antallet muligheter til å vinne noe denne sesongen også.
Jeg vet ikke om Ange Postecoglou har lest om Sisyfos eller om han har hørt om Albert Camus. Han er jo opprinnelig fra Hellas, så koblingen til de gamle greske mytene er jo der. Men han gjentar til stadighet at vi må klare å finne skjønnheten i spillet og streben, ikke bare resultatet. For Ange er hans prosjekt en leksjon i lojalitet – ikke bare til Tottenham som klubb, men en idé om hva fotball kan, eller rettere sagt skal være.
Tveegget sverd
Kjærligheten er et tveegget sverd. På den ene siden velger man å vie seg til et lag. Det handler om en forelskelse, en åpenbaring eller rett og slett noe man bare vet at er det riktig. På den andre siden blir man til stadighet satt på prøve. Pasjonen blir testet og satt på prøve flere ganger i uken. Fra mandag til søndag spilles det kamper – heldigvis ikke hver dag, men i løpet av sesongen ser man kamper med sitt lag hver eneste dag i uka. Enten er man på stadion, eller så er man på en pub eller som oftest hjemme foran sin egen tv.
Når tapsrekken blir lang, blir kjærtegnene til klubben færre og kortere. Euforien uteblir, og man blir sittende og spørre seg om det i det hele tatt er verdt det. Så forviller man seg kanskje inn på Facebook, og før man vet ordet av det, har man postet et innlegg der man tar et skikkelig oppgjør med klubben, trenere, spillere, eierne og andre supportere. Den man elsker, tukter man. Du har rett og slett fått nok, og dersom Ange ikke skjønner at du har svaret på hans problemer, så er det hans forbanna problem. Han kan ta med seg «mate» og stikke down under og bli der.
Han er uansett fredet, har jeg lest. Og på Facebook ruller debatten. Mange er de som vil ha en annen trener. Det hintes om den ene, den andre og den tredje. Det dukker opp et bilde av Levy og Pochettino på café. Eller er det dem, eller er det bare AI som lurer oss. Fake news? Hvem, hva, hvor? Skal Son selges, kan Micky i det hele tatt bli frisk? Skal Romero bytte til City, eller var det Porro? Rakner hele klubben, finnes det håp, er det muligheter? Alle mener noe om alt og alle. Det er til å bli gal av. Og på toppen av det hele så ønsker du egentlig at Postecoglou skal få rett. At Son skal få ballen i bakrommet, og at han som scoret 19 for Bournemouth forrige sesong, skal gjenta bedriften for oss.
Vi fortsetter
Det er landslagspause denne helgen. Jeg har hørt på musikk, sett Norge slå Moldova med fem mål på bortebane. Jeg har også snurra litt vinyl, tatt meg noen glass med prosenter i og tenkt litt på meningen med det hele. På en av mine favorittplater av supergruppa The Raconteurs med Jack White i spissen finner man låta «You don’t understand me». Refrenget går slik:
And there's always another point of view,
A better way to do the things we do.
And how can you know me and I know you
If nothing is true?
Så hvorfor fortsetter vi? Hvorfor utsetter vi oss for denne evige syklusen av håp som vi jo innerst inne vet at ender i skuffelse? Er det slik at vi tror at klubben kommer til å vinne en pokal igjen, eller er det så enkelt som at vi rett og slett bare holder på fordi det er det eneste vi vet om? At dette forholdet, eller denne relasjonen er det eneste vi har i en ellers så monoton verden. Uten den er vi egentlig ikke noe mer enn grå kopier av alle de andre grå kopiene vi møter på bussen, på toget, på jobben, på gata på butikken, på polet eller i kjerka.
Berg- og dalbane
Jeg tror, og jeg håper. Jeg spådde sågar at Tottenham skulle vinne serien i år. Andre har rett og slett sett at dette kom til å gå skeis. Fint for dem. Eller kanskje ikke? Eller kanskje det er dette som gjør oss så unike? Vi hater det vi elsker. Vi vet at det er slik, og vi klarer ikke å gjøre noe annet. Altså at livet som supporter er slik Ronan Keating synger i sangen – en evig berg- og dalbane.
Jeg spurte Claude om den kunne gi meg en analyse av denne låta. Som med andre AI-løsninger så var ikke svaret nei. Jeg klipper fra konklusjoen:
«Life Is A Rollercoaster» er mer enn bare en catchy poplåt. Den kombinerer fengende melodier med meningsfull tekst om livets og kjærlighetens uforutsigbarhet. Gjennom effektiv bruk av metaforer og en oppbyggende musikalsk struktur, formidler sangen et universelt budskap om å omfavne livets oppturer og nedturer.
At vi klarer å omfavne oppturer og nedturer med Tottenham, er like sikkert som at det er seriestart hvert år. Vi er jo en klubb som på en måte skal være der oppe. I alle fall i vår kollektive bevissthet er det en slags erkjennelse. Vi er en stor klubb. Vi har en historikk og en plassering i fotballen som er unik. På den andre siden så er vi også en klubb som ikke klarer å ta det siste steget som skal til for at vi kan si til våre motstandere: Hva var det vi sa?
Slik er det å elske det ufullkomne.
Foto hovedbilde: Lee Smith, Action Images/Reuters.
Foto bilde i tekst: David Klein, Action Images/Reuters.
