Mauricio - lever han opp til arven etter Bill?

Action Images  / Matthew Childs
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Pochettino har nå sittet åtte måneder i stolen. Hvordan har den ærgjerrige argentineren gjort det så langt?

Tidligere i denne spalten har jeg trekt frem Schneiderlins uttalelse om at det ville ta åtte måneder før laget setter seg, og spiller etter Pochettinos noter. Nå har vi kommet dit hen.

Før vi diskuterer Mauricios prestasjoner i Spurs så langt, skal vi berøre hendelsene den siste måneden.

LES OGSÅ ANDRE UTGAVER AV VÅR MÅNEDLIGE SPALTE BILL NICS ARV:
- Bill Nics Arv - første utgave
- Resepten på et godt liv
- Revansje? Ja takk, det tar vi gjerne!

North-London Heaven

Det finnes enkelt og greit ikke noe bedre enn å slå Arsenal. Legger du til at begge målene scores av en unggutt som kommer fra egen stall, vår egen Harry Kane, da blir det vanskelig å toppe. Arsenal, slik som i fjorårets oppgjør, fikk en tidlig scoring som var av den heldige sorten. Med unntak av et tigersprang fra Lloris, og et par små tilløp utenom dette var det Spurs som styrte kampen.

Fra forsvaret foran Hugo til terrierne på midten, til angrepspillerne som skapte sjanse på sjanse, presterte laget muligens årsbeste totalt sett. Arsenal var statister i vår fest. Det kokte på tribunen og da Kane satte årets vakreste hodestøt og med det avgjøre kampen var det fortjent og ekstremt deilig!

Stemningen på denne kampen var den beste jeg har opplevd på White Hart Lane og i sterk kontrast til en del andre opplevelser under Villas-Boas og Sherwood. Det var en følelse av samhold og at identiteten var tilbake, med spillere på banen som skjønner hvor viktig dette er.

Hummer og kanari

Noen dager etter NLD tapte vi borte mot Liverpool. Personlig har jeg aldri brydd meg så lite om å tape mot Liverpool. Selvfølgelig er det alltid surt å tape en slik toppkamp, men kampen kunne ha bikket begge veier og trøtte bein var tross alt svært forståelig.

Etter dette fikk vi oss en god og velfortjent pause etter en hektisk januar. I første halvtimen mot Fiorentina så det ut til å bli en ny forestilling på the Lane før italienerne kom tilbake i kampen og sikret uavgjort og et bra utgangspunkt. Hvordan vi til slutt ryker ut i dette oppgjøret er forunderlig, men to grove forsvarsfeil i Italia gjør at Europaeventyret er over for denne sesongen.

Hjemmekampen mot West Ham var en som vi hadde tapt hadde vi spilt den for noen måneder siden. Da vi lå under med 0-2 med over 80 minutter spilt var det en lang vei tilbake. Laget har en egen vinnervilje, med typer som ikke gir seg. Selv om vi ikke kan snu enhver kamp, slik som mot Liverpool og Fiorentina, var dette et bevis på at det finnes tæl i laget. Kampen var tapt, men igjen kommer guttene våre tilbake fra dødmanns posisjon.

Pochettino

Det er fortsatt for tidlig å bedømme Pochettino. Han har tross alt ikke vært i klubben i en hel sesong enda. Likefullt må det være lov å peke på de positive tingene som har skjedd siden sommeren.

Det første punktet man da trekker fremer treningsmengdene i pre-season. Det er mye som har blitt sagt om hardkjøret spillerne våre hadde i oppkjøringen. Bedre trente spillere står selvfølgelig kampen bedre, noe som antall scoringer de siste ti minuttene i så mange kamper denne sesongen er en god indikator på. Er du godt trent er det også lettere å unngå skader.

Dette leder oss til punkt nummer to. Vi har nesten ingen skader denne sesongen. Nå er det klart at dette kan være tilfeldig, men de gangene spillere har vært ute får de lang tid på seg til å spille seg i form igjen. Halvskadde spillere blir hvilt og unngår nye avbrekk, noe som har vært typisk i engelsk fotball tidligere. Skadene kan selvsagt komme tilbake, men at dette skjer i en sesong der Spurs har spilt flest kamper av alle tyder på at det ikke er en tilfeldighet.

Lagfølelse

Allle som har spilt lagspill vet hvor viktig det er å få til en skikkelig lagfølelse. I kamp etter kamp de siste årene har det virket som om spillerne ikke har brydd seg. Fjoråret var spesielt ille. Stygge sifre som 0-5, 1-5, 0-4, 0-4, 0-3 og 0-6 gjorde at man krympet seg før hver eneste kamp som betydde noe som helst. Spurs var som snille lam som ble sendt til slakteren.

Det kan virke som om dette var Pochettinos største utfordring - den mentale svakheten i laget måtte styrkes. Vi fikk en tidlig uavgjort mot Arsenal borte denne sesongen, men tapene mot City 1-4 og Liverpool 0-3 gjorde at vi igjen måtte slikke sårene våre. I kampen mot City i Manchester kunne vi ha fått mer ut av kampen hadde vi forsvart oss mindre naivt og ikke møtt Aguero i toppform. Det positive var likevel at Spurs gjorde forsøk på å angripe City. De gikk på løp og kjempet. De hadde mange sjanser til å score, men fikk kontringer i mot - men de ga ikke opp!

I sentrum av laget spilte Ryan Mason, selve symbolet på guts og vilje. Ved å promotere Mason sendte Poch et veldig viktig budskap. Man skal ofre seg for drakta, og med hardt arbeid kan man få sjansen på bekostning av langt mer renommerte navn.

I kampene mot Chelsea og Arsenal har det virkelig tatt over. Innsatsviljen er ekstrem, men utførelsen også av topp klasse. Noe av den fotballen vi fikk servert mot erkefienden var av det beste jeg har sett på lenge fra Spurs. I sentrum av denne kampen befant han seg igjen, Ryan Mason - sammen med Bentaleb var de konger på midtbanen.

Eksempelet Mason

Ryan Mason var en svært talentfull angriper i akademiet vårt noen år tilbake. Han var veldig målfarlig og ble sett på som en virkelig diamant som ble trekt frem som en spiller som helt sikkert ville spille på førstelaget om noen år. Så kom skadene. Han kom tilbake og gjorde det bra for U21-laget vårt.

Etter et katastrofalt lån i Lorient kom han tilbake til England der han fikk sjansen i Swindon. Det var dette som skulle igjen snu karriera til Mason til det bedre. Han scoret fem mål i ligaen og satte preg på laget. Den tidligere spissen hadde blitt flyttet nedover på banen.

Pasningskvalitene kunne han fortsatt benytte seg av. I pre-season ble han flittig brukt, men kunne han få sjansen blant Dembele, Paulinho, Bentaleb, Holtby og de andre? Noen ble flyttet på, Mason ble skadet og mange tenkte at det var vel det. Det må ha vært lett for Mason å tenke at han ikke kunne komme tilbake etter dette. At han nå står som en bærebjelke i Spurs-laget er et godt bevis på at det lønner seg å stå på for å lykkes.

Det sender også et signal til yngre gutter som Winks, Onomah, Azzaoui med flere at Pochettino er villig til å gi unge spillere sjansen så lenge de viser at de er gode nok. Mason med flere står frem med en ekstrem vinnervilje og gir alt for at Spurs skal vinne.

Ungt lag

Stammen i laget er veldig ungt. De har en sterk vilje til å vinne, men dette vil de selvsagt ikke alltid klare. De vil lære av å rote bort avansement i europacupen. Noen ganger kommer du til å tape fotballkamper selv om du har det beste laget. Dette er en begynnelse for dette laget og det de trenger nå er mye tid for å utvikle seg videre.

Pochettino trenger full støtte til å fortsette det arbeidet som nå er i gang. Vi har spillere fra egen stall som er gode nok og villige til å stå opp for den hvite drakta.

Vi har en finale om noen få dager, og den kan vi tape. Gjør vi det, skal ikke det forandre noe. Det tar ikke bort prestasjonen det er å kvalifisere seg. Det tar heller ikke bort prestasjonen det var å slå Arsenal og Chelsea i ligaen. Ikke tenk for mye på resultater. Alt er ikke perfekt, men så er dette også tidlig i hans tid som Spurs-manager. Jeg har sett nok til å være stor optimist!

Her er det noe å bygge på.

Ha en flott finale alle sammen, lykke til! COYS!


Siste på forumet