En plan med verdi

Pochettino og Levy før finalen i Capital One Cup 2015
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Pochettinos første sesong i Spurs nærmer seg slutten. Det har vært høye topper og dype daler. Vår skribent tar et steg tilbake og spør: Hvor går veien videre? 

Da André Villas-Boas ble sparket var det ikke bare portugiseren som fikk mye kritikk. Styret, og da spesielt Daniel Levy, ble beskyldt for å feile nok en gang i ansettelsesprosessen og for ikke å ha gitt manageren nok tid.

Tidligere i denne spalten har jeg drøftet om Mauricio bokstavelig talt kan leve opp til Bill Nics arv. Den saken kan du lese her. Dette var før finaletapet mot Chelsea – som på mange måter ble starten på slutten av årets sesong. I en sesong der vi igjen har opplevd opp- og nedturer ser vi at luften har gått noe ut av vårt unge mannskap. Men er det virkelig noen som roper på hodet til Pochettino allerede?

Å ansette riktig mannFoto: Stuart Franklin - Action Images

I dagens fotball og da spesielt i Premier League har ansettelsene ofte vært kortsiktige, andre ganger ambisiøse, noen ganger helt uforståelige. De fleste klubbene i toppdivisjonen har hatt sine dårlige ansettelser de siste 25 årene - inkludert Manchester United. Spurs, som en av de største klubbene, har sin egen negative merittliste. Vi ansatte blant andre Francis, Graham, Gross og Ramos.

Litt research på bakgrunnen til de forskjellige managerne og viser mange gode grunner til hvorfor Tottenham-styret valgte å gå for dem i utgangspunktet. Vi vant to troféer under ledelsen til de fire nevnte herrene, men ingen av dem huskes med stor kjærlighet av fansen. Jeg kan til og med tenke meg at de fleste som nettopp leste dette sukket høylytt i frustrasjon over minnene som kom strømmende tilbake.

DENNE ARTIKKELEN ER EN DEL AV VÅR MÅNEDLIGE NETTSPALTE "BILL NICS ARV". HER ER NOEN TIDLIGERE PUBLISERTE ARTIKLER I SAMME SERIE: 
- Gjennombruddets andre akt 
- Resepten på et godt liv

Is i magen

Engelsk toppfotball er et krakilsk sirkus av en idrett og verre har det blitt etter at Sky Sports gjorde sitt inntog på begynnelsen av 90-tallet. Enhver avgjørelse blir diskutert og enhver feil fra spillerne blir kritisert. Hvert eneste minutt blir taktiske valg, dårlige touch, kroppsspråk og banekvalitet diskutert på Twitter, Facebook, diskusjonsforum og ikke vet jeg – verden over. Snøballen ruller fort i dagens moderne medier. Den ruller så fort at Van Gaal og Wenger opptil flere ganger denne sesongen ble vurdert av sine egne fans som kandidater til å miste jobben. Disse to lagene ligger i skrivende stund på plass nummer 2 og 4 i Premier League. En av ligaens naturlige favoritter før sesongen, Manchester City, har hatt en dalende formkurve den siste måneden og plutselig er ligavinneren fra i fjor – Pellegrino – på dypt vann. Muligens dypt nok for sparken, men kanskje ikke for Champions League.

Eddie Howe, som nettopp har tatt AFC Bournemouth opp i eliten er en historie om at tålmodighet kan være fornuftig. I 2008-09 sesongen rykket de nesten ut av liga-systemet. Noen år senere var de i League One, før han lot seg lokke av Burnley. Han kom så senere tilbake til Bournemouth et år senere og ferden har gått videre til Premier League via Championship. Får denne mannen sparken i løpet av neste sesong trekker jeg tilbake all skryten. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. En gjensidig tålmodighet fra manager og klubb ville være fornuftig.

18 måneder, sparken, ny mann. 18 måneder, sparken, ny mann.

En plan uten verdi

I enhver ambisiøs klubb kommer man til en korsvei der man må bestemme seg for å satse på en grunnleggende plan som skal være gjeldende i årene fremover. Jeg har tidligere lagt vekt på viktigheten av å legge en god plan, og så følge den. En plan er ikke verdt noe uten langsiktig tenkning. Noen ganger har man fulgt en plan en stund før man fikk kalde føtter for så – over natten – å bestemme seg for noe helt annet. Mitt inntrykk av ansettelsesprosessen i fjor sommer var grundigere enn noen gang. Det betyr ikke at vi automatisk vil lykkes, men forutsetningene for å lykkes bedres betraktelig. Styret valgte å ansette Pochettino, og etter en veldig trang start var Spurs i en periode fra desember til begynnelsen av februar kanskje ligaens beste lag.

I spalten før cupfinalen trakk jeg frem flere positive momenter så langt i sesongen. Utålmodighet uten ubegrensede midler gir deg ingenting i fotball. Utålmodighet med ubegrensede midler er noe helt annet, men som vi vet har vi ikke det. Å gi opp manageren etter 12 eller 18 måneder slik vi har gjort alt for mange ganger har ikke ført til drastisk forbedring, så hvorfor ikke prøve å bremse denne utviklingen? Da er kanskje tålmodighet noe man kan enes om når man skal tenke nøkternt gjennom saken? For hva er det vi tror vi oppnår med å bytte manager nå igjen? Forskning viser – svært lite. Vi har lite å tape på å gi manageren mer tid.

Starten av sesongen

Hva var forventningene våre før sesongen? Det var opplest og vedtatt blant de aller fleste fans at vi ikke hadde noen sjanse til å utfordre topp 4. Nå lå vi likevel godt an i kampen om Champions League ganske lenge, men når våre røde rivaler igjen fant vårformen og Van Gaal endelig fikk fart på sitt Harlem Globetrotters-lignende mannskap var det ikke mange plasser igjen i toppen. Til slutt er det ikke fryktelig langt opp til andreplassen i ligaen. Svak hjemmeform i starten av sesongen straffer oss nå, men de andre topplagene har lignende historier å vise til. Man kan ta en kikk på hva klubbene over oss kan bruke på innkjøp, men det viktigste er likevel å se på lønningene. Vi kan nemlig også kjøpe en spiller til 15-20 millioner pund, men det er hva de større klubbene kan betale de beste spillerne hver eneste uke som virkelig skiller oss fra dem. Forrige sesong betalte Manchester United £216m, Manchester City £205m, Chelsea £193m, Arsenal £166m og Liverpool £144m. Våre lønnsutgifter var på £100m. Enkelte av disse budsjettene har naturligvis økt betraktelig.

Mange av de spillerne som tjener mest av våre spillere er på vei ut og spiller ikke lenger. Jeg kan nevne spillere som Kaboul, Adebayor, Capoue, Chiriches, Soldado, Paulinho. Og listen er lengre. Ingen av disse kan sies å ha bidratt med noe spesielt denne sesongen, noe som er ekstremt skuffende med tanke på lønn og forventninger. Spillerne som skulle bære ansvaret forsvant ut og de nye kom inn. Når man ser på plasseringer i Premier League de siste årene er den dessverre ganske lik lønnstabellen. Vi konkurrerer med fem lag som har større finansielle muskler enn oss og som har et mye bedre utgangspunkt for å kjøpe de beste spillerne. Skal man lykkes, kan man ikke bare gjøre som de andre med et dårligere budsjett og forvente et bedre resultat. Man må gjøre ting på en litt annen måte, noe som jeg kommer tilbake til. Sesongen har omtrent blitt som forventet, men med andre spillere på banen enn vi trodde. Det kan hjelpe oss på lengre sikt, men bare dersom samme mann blir sittende i managerstolen de neste årene.

UngdomsopprøretFoto: Action Images - Paul Childs

I starten av sesongen ga Pochettino sjansen til Capoue på midtbanen, visekaptein Adebayor i front og kaptein Kaboul i de bakre rekker. Noen svake prestasjoner fra flere av de etablerte førte til murring blant fansen. Etter at Spurs tapte mot Stoke i årets svakeste oppvisning ble laget pepet av banen og i Tottenham-garderoben oppsto det angivelig en konflikt. På den ene siden stod noen av de etablerte spillerne som Kaboul, Capoue, Adebayor med flere. På den andre siden befant spillere som Kane, Bentaleb og Mason seg. Pochettino valgte de unge spillerne og ga dem tillit. Det ga uttelling, men når disse ble slitne etter mange kamper, satt vi igjen med en stall som var uerfaren og fylt med spillere som manageren ikke lenger ønsket.

Det er såpass tydelig at noen av spillerne ikke er en del av planene til Pochettino at disse må selges i løpet av sommeren. Det er ekstremt viktig at alle som møter opp til ny sesongoppkjøring er klare for å jobbe så hardt som den nye manageren forventer. Høyt gasjerte stjerner og store navn har man bare bruk for så lenge de presterer. For å sikre seg at de nye spillerne skal passe Pochettinos spillestil blir det jobbet på bakrommet med et team av analytikere ledet av Paul Mitchell – også han hentet fra Southampton.

Tilpassede spillere

Fansen roper etter stjernespillere som vil kreve store lønninger og allerede har prestert på et høyt nivå. Forventningene er store uavhengig av lønnsbudsjett og om spillerne passer i klubben. For to år siden solgte Tottenham Gareth Bale til Real Madrid og kjøpte syv veldig gode spillere for pengene. Blant disse fant man tilsynelatende sikre signeringer. En var kåret til den tredje beste spilleren i Confederations Cup. En hadde scoret mye i Primera Division og hadde kamper på verdens beste landslag. En var blant Europas største talenter. En hadde prestert veldig godt i den samme ligaen og ble tiltrodd en nøkkelrolle i Belgias landslag. I tillegg skaffet vi oss den beste unge spilleren i Serie A, en hardtspillende høyt verdsatt midtbanemann, og til sist landslagskapteinen til Romania. Fasiten vi sitter igjen med, med én og en halv strek under svaret er at en – kanskje to – har slått til. Samtlige ble hentet inn med et godt rykte, samtlige var populære signeringer. Hva gikk galt? Var ikke forberedelsene gode nok? Hadde man nøyd seg med å vurdere spillerkvalitetene, men ikke hvorvidt spillerne ville passe inn i spillestilen? Ingen av de syv spillerne hadde erfaring fra engelsk liga. Var de nye stjernene forberedt på kulturen i England? Hva med språkkunnskapene?

En del av tanken bak å hente inn Paul Mitchell, er at nye signeringer skal passe inn i klubben, landet og kulturen. Det er derfor ikke nødvendig vis store navn som kommer inn de neste årene. Et av mange eksempler på at denne fremgangsmåten kan føre frem er Morgan Schneiderlin fra Mitchells og Pochettinos gamle klubb Southampton. Som et ubeskrevet blad ble han hentet til sørkystklubben i tiden de var i Championship, for relativt rimelige 1,5 millioner euro. Klubben rykket ned til tredje nivå året etter og han fulgte klubben ned. I fjor sommer bød Spurs £25 millioner og fikk budet avvist. I år har han igjen hatt en meget god sesong for "the Saints". Grundig arbeid har ført Southampton tilbake til toppen av engelsk fotball.

Manglende defensiv trygghet

Det er mye som skal jobbes med i sommer for Pochettino og støtteapparatet. En av de største utfordringene har vært den manglende defensive tryggheten. Vi har i skrivende stund sluppet inn 49 mål i ligaen denne sesongen. Det er 23 flere enn for eksempel Southampton og Chelsea. Dette i en sesong med Hugo Lloris i mål. Franskmannen har hatt sin beste sesong for Tottenham så langt. Bare fire lag har sluppet inn flere mål enn Tottenham, og selv om vi har scoret brukbart med mål er det altfor svakt bakover. For mange pasningsfeil har ført til sjanser i mot og påfølgende baklengsmål. Det har ikke hjulpet at Kyle Walker har hatt en særdeles skuffende sesong på høyrebacken og at rutinerte karer som Kaboul, Fazio og Chiriches ikke har stått frem. De har heller vært med på å skape usikkerhet foran Lloris.

Det blir nok hentet inn nye spillere til neste sesong, men disse trenger også tid. Som en gammel argentinsk landslagsstopper har forsvarsspillet i år ført til flere søvnløse netter for Pochettino, men vi håper virkelig at den defensive organiseringen faller mer på plass neste år. Virkelig gode lag hviler på et godt defensivt fundament, og her har vi en betydelig jobb foran oss. Kan vi finne et system der vi kommer fremover på banen samtidig som forsvaret får den nødvendige beskyttelsen fra et anker på midtbanen?

Taktikk – er vi fleksible nok?

Jeg leste en lengre vurdering av Pochettino sine taktiske vurderinger i Southampton og Espanyol før han kom til klubben i sommer. Et av ankepunktene var at han ikke var i stand til å snu kampene til sin fordel. Dette har blitt betraktelig bedre i Spurs og er ikke noe man kan kritisere han for denne sesongen. Det gir håp om at ting kan endres til det bedre. En debatt som har blusset opp nå i vår har vært en taktisk plan A, og en plan B når A ikke fungerer. Vil Pochettino vise større variasjon med innbytterne når han han flere spillere i stallen som han stoler på? Pochettino er en type manager som er tett knyttet til sin fotballfilosofi. I kamper der systemet fungerer, slik som mot Chelsea og Arsenal på White Hart Lane, var det fantastisk. I andre kamper, der vi har slitt med presshøyden og virket mer bakpå, har det vært frustrerende å se på.

Det betyr ikke at han ikke er i stand til å endre sitt system, men at det skal mye til for at han endrer drastisk på det. En styrke eller svakhet som også har fulgt genierklærte Jürgen Klopp – en manager som har blitt beskrevet som endimensjonal i dårlige tider. I likhet med tyskeren er Pochettino en ung manager som skal lære av sine feil. Skal Spurs spille et krevende taktisk system, med høyt press mot lag i ubalanse kommer vi derfor nok til å hente flere spillere som passer taktikken. Forrige sesong var Spurs nederst på statistikken over løpskapasitet, mens denne sesongen løper vi mest. Den enorme omstillingen for hele stallen vil ta tid, og det blir spennende å se hvordan laget utvikler seg taktisk videre.

Hardtrening – fordeler og ulemper

Noe som ble mye omtalt i starten av sesongen var hardtreningen stallen måtte gjennom for å forbedre løpskapasiteten. En tidligere spiller under Pochettino har uttalt at man må ha to hjerter for å spille under hans ledelse. I løpet av sesongen hadde vi også svært mange kamper der vi snudde kampen til vår fordel eller vant med sene scoringer. Ofte har laget fremstått med mye energi, men i det siste har det vært tegn til tretthet. Man kan spørre seg hvorvidt vi nå blir straffet for den tøffe oppkjøringen. Kanskje er det kombinasjonen av antall kamper og den harde treningen? Eller er det bare slitasje etter at vi tapte årets viktigste kamp mot Chelsea på Wembley?

Uansett hva det skyldes har jeg svært stor tro på at fysisk trening er ekstremt viktig i moderne fotball. Jeg har også tro på at vi får en enda bedre trent stall neste sesong, når alle drar i samme retning. I Norge har vi sett at Rosenborg har gått tilbake til gamle treningsprinsipper og fremstår sterkere enn på lenge. Årets sesong er den første hvor vi har et slikt regime, men det er noe som bør videreføres i klubben. På den måten vet nye og eksiterende spillere at skal man lykkes er det knallhard jobbing som må til.

Et offer for økte forventninger? Foto: Andrew Couldridge - Action Images

Tottenham har kvalifisert seg til Champions League én eneste gang. Vi har havnet i den berømte topp 4-klubben to ganger. Men et defensivt Chelsea slo Bayern i finalen i Champions League og dermed mistet Spurs CL-plassen i Harry Redknapps siste sesong. Vi hadde spillere som Van der Vaart, Modric, King og Bale – et godt lag. Forventningene har steget etter dette. Enkelte fans synes å tro at vi kan kreve Champions League år etter år. Denne troen kommer etter to plasseringer blant topp 4 de siste 25 årene! En noe mer langsiktig modell som satser på yngre spillere fra eget akademi kan være verdt å prøve.

Levy har gitt signaler om at vi ønsker å hente inn yngre spillere som er bedre tilpasset klubben og gi dem tid til å utvikle seg. Dette var tanken med å hente inn Mitchell og hans menn. Kunsten er å holde fansen fornøyde i mellomtiden. Levy skal ha ros for å gi Pochettino en lang kontrakt og gi han et apparat som kan fungere. Nå trenger han tid.

Vil Levy gi ham det? Vil fansen gi ham det?

Vi kan håpe at en god pre-season med god trening og ikke minst kjøp og salg av spillere gjør at hele stallen kan brukes av Pochettino. Denne sesongen har vi stolt mye på unge spillere. Som et biprodukt blir vi attraktive for andre yngre spillere på markedet og vi har gitt de yngre rekker i egen klubb en gulrot det er verdt å jakte på.

I mine øyne har vi tatt en beslutning som vi som klubb må stå ved. Denne gangen bør vi våge å stå løpet lengre enn hva vi har gjort før. To Dare Is To Do er nok en gang en fin retningsviser for klubben videre.


Siste på forumet