Er vi viljeløse slaver?

Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

En artikkel i forrige utgave av fotballtidsskriftet Josimar kaller Premier League-fansen for viljeløse slaver. Vår månedlige skribent gir svar på tiltale. 

I det siste nummeret av Josimar stod en artikkel på trykk som begrunnet skribentens hat mot Premier League. Ordet hat ble satt på spissen for å oppnå større oppmerksomhet rundt artikkelen, men som tilhenger av et lag i Premier League var det god nok grunn til å se på hva som satte de negative følelsene i sving.

LES TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

Utgangspunktet til forfatteren er ikke ulikt de fleste fotballfans i Norge fra samme generasjon. Den ukentlige tippekampen på lørdagen med lag som Sheffield Wednesday, Nottingham Forest, Ipswich, Stoke og Liverpool. Fotballmagasinet Boing. De engelske magasinene Shoot og Match fører jeg opp for min egen del.

Stoltheten over spillere i Manchester United og Liverpool er allerede der det skiller seg - den hadde jeg aldri. Allerede på tidlig nittitall som svoren Tottenham-fan i tenårene var jeg ikke spesielt interessert i norske spillere på fotballøya så lenge de ikke spilte for Spurs. Men utgangspunktet er likevel forholdsvis likt.

Fotball er ikke underholdning

Skribenten starter med en utgreiing om hvorvidt fotball er underholdning eller ei. At spillet fotball kan være underholdning er hevet over tvil - men konklusjonen lander på at fotball i seg selv ikke er ment som underholdning. I forrige måneds spalte kom jeg til å nevne de kyllinggule programlederne på Sky Sports på den kunstige festdagen Deadline Day. Interessen gjør at man følger med på slike sendinger med økt interesse for Tottenhams del. Når det er sagt er det hele en merkelig suppe av kunstig sensasjonspresse som hauser opp ubetydelige kommentarer, rykter og ekspertuttalelser.

Med Sky Bet på den andre siden ligger det en sterk motivasjon for å koble spillere til forskjellige klubber. Løse rykter fører til overskrifter hos Sky Sports, som igjen fører til at hundretusener av fans setter penger på at ryktene skal føre til bekreftede overganger. Dette kan man gjøre hos blant annet Sky Bet, odds blir presentert kontinuerlig - en del av den samme bedriften.

Underholdning? Ja, absolutt, men en smakløs og kynisk måte å gjøre gode penger på engasjerte fans på. Om fotballen er underholdning, god underholdning eller i det hele tatt burde være underholdning, det er for meg et åpent spørsmål. Det er likevel sterke krefter, med Sky Sports og engelsk presse i spissen som er ute etter å gjøre underholdning av fotballen. At dette kan føre til sure oppstøt mot den engelske toppdivisjonen er forståelig.

Premier League og de viljeløse slavene

Premier League er - i følge forfatter Smith - et produkt som skal selges på et marked i likhet med andre produkter. I den påfølgende delen av artikkelen smeller han til med å betegne fansen av Premier League som viljeløse slaver. Kritikken er hard mot kyniske krefter som utnytter den norme supporter. En fotballkultur der det er drøy politisk akseptans for kriminelle eiere. Så lenge et lag vinner godtar fansen det meste. Et fotballimperie bygget på blod og tårer.

Her er det lite å være uenig i. Roman Abramovich er kroneeksempelet på dette. Dette er en av de mest trofaste støttespillerne til Vladimir Putin i Moskva. Det var Abramovich som anbefalte Jeltsin å peke ut Putin som hans etterfølger. Det var den samme Roman som headhuntet Medvedev da han ble hentet inn som midlertidig presidenterstatning. Han sto også bak intervjuene for samtlige statsrådsposter i Putins første regjerning. Beskyldningene mot mannen er lange som et vondt år og bare Chelsea-eierens forhistorie gjør det vanskelig å skjønne at det hele tatt finnes en "fit and proper"-test som skal sørge for at eiere med lugubre rulleblad skal få sitte med eierroller i Premier League.

Det var like ille at Thaksin Shinawatra fikk lov til å kjøpe sitt eget leketøy i Manchester og at Alisher Usmanov har fått innflytelse i Arsenal. Den ene er en notorisk menneskerettsforbryter, mens det har haglet beskyldninger mot fengselfuglen Usmanov, blant annet fra den tidligere britiske ambassadøren i Usbekistan, Craig Murray. Her er det nok av poeng å ta av, og det er på ingen måte i min interesse å forsvare Premier League på dette punktet. Det er en kritikk som er plassert midt i krysset. Så bra at jeg ikke føler for å forsvare Premier League. Ei heller Chelsea, Arsenal eller Manchester City for den del.

Fordeling av TV-penger

Forskjellen mellom øverste og nest øverste liga i England er ekstrem, spesielt på det økonomiske planet. Det er ikke vanskelig å se at pengene som etterhvert preger den engelske toppligaen galopperer avgårde i en skremmende fart. Fordelingen mellom lagene seg i mellom er mer utlignet enn for eksempel i Spania, der Real og Barcelona har tjent inn tre ganger så mye som lag nummer tre, men summene er selvsagt helt fullstendig vannvittige. De gjenspeiler nok interessen som hersker for Premier League rundt om i verden.

Fotball er verdens største idrett og sammen med VM er det de største ligaene og Champions League som får mest oppmerksomhet. Helt på toppen finner man Premier League og det vises i summene som TV-kanalene er villige til å betale for rettighetene. Fra og med neste sesong blir fordelingen annerledes der i gården og andre ligaer tjener mye mindre enn lagene i Premier League. Man skulle ønske seg at toppklubbene sendte en andel av pengene nedover i divisjonene. Det man kan se er at mange klubber, blant dem Tottenham, har stiftelser som bidrar mye positivt, både for klubber på lavere nivå og på helt andre områder. Likevel hadde det vært fint å se en fast andel gå til lag som danner grasrota av engelsk fotball.

Å synes synd på PL-supportere 

I avslutningen av artikkelen oppsummerer Smith sin kritikk med å synes synd på oss Premier League-fans. Jeg sier oss, selv om jeg på ingen måte definerer meg som en Premier League-fan. Det er i den sekken vi blir plassert av forfatteren og det får man akseptere i konteksten det er skrevet i. Han drar det til det ytterste når han hevder at "den jamne Premier League-supportar er å likne med den einsame griseguten i oppgangen din, han som lever av frossenpizza og Pepsi Max, aldri ber ut søpla og sovnar framføre laptopen med handa under joggebuksestrikken kvar bidige kveld."

Akkurat her stopper sympatien min. Vi har allerede blitt enige om at det absolutt er gode grunner til å mislike Premier League og hvordan utviklingen i moderne fotball foregår på generell basis. Men sitatet over, der skribenten skjærer samtlige fans av Premier League over en kam, når vi alle er så forskjellige - sier meg noe om at innsikten kanskje ikke er så bra som det blir inntrykk av. Innad i de fleste klubbene finnes alle mulige typer fans. Til sammen utgjør de en fotballkultur som er den eldste i verden. Alle meningers mot for all del, men det nivået artikkelen blir dratt ned på i avslutningen minner om en frustrert tenåring som furter over at han ikke får nok utbetalt i ukepenger. En artikkel som inneholder så mange gode poeng, ender med å bli en usaklig latterliggjøring som ikke har mye med virkeligheten å gjøre.

De kuleste gutta

Tottenham er laget mitt og de spiller i Premier League. Det er mange nordmenn som har har et forhold til lag i England og en del av dem spiller i den øverste divisjonen. Det skal mer til enn en artikkel i Josimar før mitt forhold til klubben skal endre seg. Jeg ble fan i 1989 og har siden da ikke angret en eneste gang.

Min historie med Spurs startet samtidig med Erik Thorstvedt sin. Da han kom til klubben, var det det lille som skulle til for at jeg fattet interesse for de liljehvite i Nord-London. At en fotballhipster 26 år senere prøver å redde den norske fotballkulturen berører meg ikke i det hele tatt. Som forslag skal vi finne oss lag i ligaer som OBOS-liga, Ekstraklasa, Serie B og Liga MX. Ingen kritikk mot lagene i disse lagene, de er sikkert fantastiske, det finnes nok bare gode mennesker involvert i alle klubbene og alle hensikter er utelukkende gode.

Hva med ungarsk tredjedivisjon eller andredivisjon i Liechtenstein? Dette er kanskje enda mer eksklusivt? Det gjør meg ikke det grann om folk skulle mene det, dem om det. Jeg vil heller ikke gå i fellen med å plassere dem i en og samme skuff. Hva vet jeg om deres motiver og motivasjoner? Til syvende og sist er vi alle fotballfans på hver vår måte og på hver vår kant. Jeg ønsker for øvrig gjerne å se konstruktiv kritikk av hva som må endres på i fotballverden, der er mye å ta av. En kollektiv emosjonell avkobling er hverken fugl eller fisk.

Hvorfor engelsk fotball?

Det finnes utallige grunner til hvorfor vi holder med de lagene vi gjør. Bagateller gjør at vi holder med forskjellige lag. Noen ganger er det draktene, andre ganger en kul 10'er med slepen teknikk. Kanskje kom onkelen din hjem med en fotballcaps fra en tur i utlandet? Tilfeldigheter og en del av livet. Engelsk fotball er populært i Norge på grunn av den historiske dekningen den har hatt, men også spansk, tysk, italiensk eller nederlandsk fotball har sine norske tilhengere.

Det er liten vits i å reklamere for den engelske fotballen. Man trenger ikke å begrunne sine emosjonelle valg. Derimot er det lett å skjønne fascinasjonen totalt sett. Det er mye fart og spenning i måten engelske lag tradisjonelt har spilt på. Nå har vår egen klubb en historie som skiller seg fra "kick and run", men likevel synes jeg det er gøy å se kamper der begge lag angriper med fullt hjerte.

Det såkalte perverse produktet av den globale underholdningsindustrien Premier League inneholder også komponenter som kan få hjertepumpa til å sette i gang for fullt. På den andre siden er det viktig å ikke overse at eiere som Abramovic er skadelig for fotballens anseelse. Nå er det slik at verden endrer seg. Fotballen endrer seg. Engelsk fotball kan heller ikke gå tilbake til tiden før Premier League, men vi kan håpe at vi klarer å stenge ut de komponentene som er med på å ødelegge fotballen - i England, Norge, Europa og verden.

Noen ting blir verre, andre ting blir bedre, noe består - kjærligheten til Tottenham. 


Siste på forumet

  • Ingen meldinger