Historien er full av nydelige øyeblikk

Foto: Action Images / MSI
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Fotball er magi. Fotball er opplevelser. Man vet aldri når den neste opplevelsen kommer. Vi skal se på spesielle hendelser som formet klubben til det den er i dag.

Bill Nicholson er en legende i denne klubben. Den største av de alle og den som uten tvil har satt mest preg på klubbens historie. Han kom til klubben som spiller i 1938 og 23 år senere ble han dobbelmester med tidenes Tottenham-lag som manager. 

Dette er den 20. utgaven av Bill Nics arv. Denne måneden og hver tiende artikkel fremover skal vi se tilbake på en hendelse fra hvert tiår i etterkrigsstiden, fra 50-årenes push-and-run-team til dagens lag under Pochettino.

LES TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

November 1950

Den kalde høstluften har kommet til London. Nord i byen har Tottenham rykket opp fra andredivisjon. Det er fredag 18. november og Spurs møter Newcastle på hjemmebane. Eddie Bailey, mannen som noen år senere skulle bli assistent-manager under Bill Nicholson, mannen som kjeppjaget spillerne i pre-season til det ytterste ti år senere, var en av de beste spillerne på laget.

Bailey var playmaker på laget, han hadde en fot med i spillet i de fleste angrepene som bar frukter. Nøkkelen i laget hadde hele tiden vært lagmoralen. Selv om noen av spillerne, som Ronnie Burgess og Alf Ramsey, skulle bli hyllet av ettertiden, ble hele laget hyllet da de vant kampene sine.

Likevel, Ron Burgess var ute. Flyten var forventet å få seg en smell før eller siden. Som lagets viktigste spiller kunne dette være sjansen for Newcastle, FA-cupkongene fra nordøst. Fjorårssesongen var en dundrende suksess. Tottenham hadde hatt en triumfferd gjennom nest øverste divisjon. De hadde gått 23 kamper uten tap på starten av sesongen. Starten i 1950/51 sesongen hadde vært veldig bra for et opprykket lag. Push and run hadde tatt 2. divisjon med storm og i 1. divisjon hadde de andre lagene heller ikke funnet ut hvordan man skulle stoppe Spurs.

Det var ikke i denne kampen Spurs ble stoppet. Spurs overrasket ekspertene, og spilte Magpies av banen. Det stoppet på hele 7-0. Seieren mot Newcastle ble trukket frem som en av de beste oppvisningene man hadde sett på de britiske øyer frem til da. Spesielt Bailey og Les Medley herjet med de stripete fra nordøst. Medley markerte seg med et hattrick, mens Bailey hadde en stor oppvisning. På tribunen satt en imponert Burgess og lot seg begeistre sammen med et fullsatt White Hart Lane. Kampen står igjen som en av tidenes kamper av et Tottenham-lag. Dette laget skulle løfte ligatittelen for første gang i klubbens historien et halvt år senere. Et tiår senere skulle to av spillerne på dette laget lede det beste Spurs-laget i historien til “the double”.

Mai 1967

Vi skriver 20. mai 1967 og en av historiens største kamper i derbyet mellom Spurs og Chelsea. Tottenham hadde ikke lenger White og Blanchflower, men Mackay var fortsatt med. De var ikke uslåelige, som på starten av sekstitallet. Det var knyttet enorm spenning til cupfinalen i 67 og ble omtalt som "the Cockney Cup Final", en referanse til arbeiderklassen i Øst-London. I dag kan man ikke si at referansen holder mål, men grunnen var helt enkelt at det var første gang to lag fra London møttes i FA-cupfinalen.

Dave Mackay var kaptein på Spurs, spilleren som aldri hadde tapt en cupfinale og gjorde det heller aldri senere i karrieren. Tøffingen Ron “Chopper” Harris var kaptein hos de blå, laget var ellers ikke spekket med stjerner. Tottenham derimot var et fortsatt et stjernegalleri og klare favoritter. I mål sto Pat Jennings, mannen med noen tallerkener av hender, tidenes målvakt i Spurs. Cyril Knowles og Joe Kinnear spilte i forsvar. Mike England, av mange omtalt som den beste midtstopperen i klubbens historie regjerte bakover på banen.

Tidenes toppscorer, Jimmy Greaves, spilte på topp med en av de aller mest populære, den slepne Alan Gilzean. Men det var ikke de som skulle sette ballen i nota for de liljehvite. Målene kom derimot fra Frank Saul og Jimmy Robertson. Robertson spilte på høyre kant og hadde vært aktiv hele kampen. Han hadde flere muligheter før det endelig skulle løsne.

Etter 40 minutter scoret Robertson med et skudd fra kanten av sekstenmeteren. Den andre scoringen kom etter en ny viktig involvering fra Robertson, etter at han spilte Frank Saul fri. Han flikket ballen videre etter et langt innkast fra Mackay. Det sto 2-0 til Spurs og Chelsea fikk ikke mer enn et trøstemål på tampen av kampen.

Spurs hadde grei kontroll ut kampen og tok sitt 3. FA-cuptrofe på 7 år. Det skulle bli det siste trofeet til Dave Mackay. Alle fantastiske historier har sin slutt og da denne mannen forlot the Lane året senere var en æra forbi.

Juli 1978

Men det flotte med Tottenham er at det alltid kommer nye historier. Tiden går og nye stjerner skulle trekke den hvite drakten over hodet. I 1978 var fotballinteresserte øyne rettet mot Sør-Amerika og det militærstyrte Argentina. VM i fotball ble arrangert i tangolandet den sommeren. I finalen ble et av 70-tallets virkelig store lag Nederland, dog uten Johan Cruyff, slått 3-1 av vertene etter to dramatiske scoringer i ekstraomgangene. En av de største stjernene hos de blåhvite het Osvaldo Ardiles og de som kjenner historien vet hva som kommer.

Noen uker etter at han var med å vinne VM-tittelen for hjemlandet poserte Ardiles foran portene til White Hart Lane i en av datidens veldig moderne biler. Ikke bare hadde Ossie signert for Tottenham, han hadde fått med seg Ricardo Villa på lasset. Keith Burkinshaw hadde gjort et enormt kupp. Spurs var igjen tilbake i toppdivisjonen etter nedrykket i 1977 og slik presenterte de seg med et brak.

På den tiden var det veldig uvanlig med spillere fra utenfor de britiske øyer og Irland, enda mer uvanlig med verdensstjerner. Denne formiddagen den 9. juli i 1978 sjokkerte Spurs fotballverden og for noen signeringer det ble.

I den første hjemmekampen hadde Spurs-fansen tatt med seg store mengder papirbiter, såkalte ticker-tape. Stemningen var enorm, men laget fikk juling og ble banket 1-4 av Aston Villa. Laget var ubalansert og hadde mye å jobbe med, men med tiden skulle laget utvikle seg med argentinerne på laget. Ardiles var en dynamisk midtbanespiller med ballen limt til føttene. Han står igjen i dag som en av de største spillerne i klubbens historie, som en spillertype som man ikke har sett ofte.

Ricky Villa er mest kjent for "det målet" han scoret mot Manchester City i cupfinalen i 1981. Store spillere som ble definert i N17 og som gjorde at Tottenhams måte å spille på ble til "the Tottenham Way". De to argentinerne skulle være med å prege Tottenhams utvikling i starten av 80-årene og tidenes dobbeltsignering ble gjennomført av Keith Burkinshaw en julidag i 1978.

Noen år senere sang Chas and Dave om "Ossie’s Dream".

"In our ranks there’s Ossie Ardiles,
he’s had a dream for a year or two,
that one day he’s gonna play at Wembley,
now his dream is coming true"

Mai 1984

Spurs hadde kvalifisert seg til finalen i UEFA-cupen i 1983/84-sesongen. I finalen skulle de møte et av datidens storlag. Anderlecht hadde vunnet turneringen året i forveien. Riktignok har ettertiden kastet et uheldig slør over avansementet til finalen etter at styreformannen skal ha bestukket dommeren i semifinalen mot Nottingham Forest, men likevel var de et av topplagene i Europa.

UEFA-cupen hadde en helt annen status den gangen, i og med at bare serievinnerne var kvalifisert til datidens Champions League, kalt Serievinnercupen. Stjernene på Anderlecht var danskene Morten Olsen og Frank Arnesen, sistnevnte ble sportsdirektør i Spurs rundt 20 år senere.

Spilleren som skulle bli en av tidenes beste spillere i belgisk fotball, den 18 år gamle Enzo Schifo, var i ferd med å sette sitt preg på verdensfotballen og han skulle komme til å vise seg frem allerede i disse finalekampene.

Spurs-laget hadde Steve Perryman, Paul Miller, Mark Falco, Chris Hughton, Graham Roberts, Micky Hazard, Steve Archibald og Tony Galvin med flere på banen i kampene. Finalen gikk over to kamper, noe som var vanlig på den tiden, og det første oppgjøret i Brüssel endte 1-1. Spurs hadde slitt med skader hele sesongen og det var faktisk mange av de største stjernene som var på sidelinjen før det skulle spilles om den gjeve pokalen.

Glenn Hoddle ble skadet på vårparten. Osvaldo Ardiles kom tilbake i returkampen på White Hart Lane, men var ikke i kampform. Garth Crooks var skadet før finalen og førstekeeper Ray Clemence hadde vært ute siden 3. runde i FA-cupen. Etter at Roberts utlignet 6 minutter før full tid gikk kampen til ekstraomganger og etterhvert straffesparkkonkurranse. Der var det en 21-åring fra Hackney som skulle bli den store helten.

Graham Roberts scoret det første målet i straffesparkkonkurransen. Morten Olsen, den store danske stjernen, skulle i ilden som førstemann for Anderlecht. Parks reddet det første straffesparket fra Anderlecht til enorm jubel på White Hart Lane, og våre gutter scoret etter tur. Falco, Gary Stevens og Archibald. Anderlecht scoret på sine neste tre og da var det bare for Danny Thomas å sette inn den siste straffen for å sikre seieren.

Slik skulle det ikke gå.

Thomas bommer. "There’s only one Danny Thomas" runger over White Hart Lane, men venstrebacken var knust og Anderlecht hadde igjen sjansen. Arnor Gudjohnsson, faren til Eidur, sto klar. Gåsehud over hele stadion. Tony Parks var ikke lenger nervøs. Han har senere fortalt at han fant roen i løpet av straffesparkkonkurransen.

Islendingen tar tilløp, skyter. Parks holder ballen. Spurs har vunnet UEFA-cupen på White Hart Lane. Trofeet blir igjen i London. Heltestatusen er sikret - for evig og alltid.

April 1991

Ryktet skal ha det til at Gazza var ekstra motivert denne dagen. I disse kampene er det sjeldent man trenger noe mer enn det som allerede ligger i dagen. Paul Gascoigne hadde Spurs hentet fra Newcastle United i 1988. Han var noe for seg selv. En entertainer i limboen mellom geni og galskap. I en viktig kamp kunne man trenge litt av begge deler og det skulle man få.

For første gang skulle semifinalen i FA-cupen spilles på Wembley. Det var mye motstand mot dette, men at akkurat denne kampen var Arsenal mot Tottenham Hotspur gjorde til en helt spesiell begivenhet. Nord-Londons to store giganter mot hverandre. Arsenal var store favoritter og vant ligaen denne sesongen. De kunne komme til å bli de første til å bli dobbelmestre for andre gang i historien. I slike kamper trenger man da kanskje det lille ekstra. 

Genialiteten, det å prøve på det umulige. Gazza hadde det fått for seg at Arsenal hadde fått sydd cupfinaledressene allerede før semifinalene, det var det i alle fall hva ryktene sa. Gascoigne var oppjaget. Spillerne kommer ut på det gamle Wembley.

Arsenal - det beste laget i England i 1991 tapte en kamp i ligaen det året. Spurs - erkefienden, havnet på 10. plass. Denne ettermiddagen var ting annerledes. Det var gode spillere på Spurs, for all del. Vår egen Erik Thorstvedt, "the Viking". Kaptein Gary Mabbutt. Nayim. Og ikke minst storscorer Gary Lineker. Men Gazza, altså.

Etter 5 minutter får Spurs frispark 32 meter fra mål. Gary Lineker jogger forbi Gazza og hvisker at han skal skyte. David Seaman står i mål for Arsenal. Bare en gal mann prøver fra et sånt hold. Denne mannen heter Paul Gascoigne. Gazza tar tilløp og treffer ballen perfekt. Resten er historie. Og historisk er også kommentator Barry Davies legendariske linjer:

"Is Gascoigne going to have a crack? He is, you know….OH, I SAY! Brilliant! That….is….Schoolboys’ Own stuff!"

Sjekker man forklaringen av "Boys Own Stuff" er den en beskrivelse av menn som prøver på modige ting, som en helt i et eventyr. Eventyrlig skulle det bli. Men ikke før fansen fekk anledning til å svette i god gammel Spurs-tradisjon. Utligningen til Alan Smith kom i det 45. minutt. Gary Lineker satte følelsene i kok i det 55. minutt med å sende Spurs opp i 2-1. Kampen som ingen ville tape ble spikret med Linekers andre scoring, 3-1 til Spurs med 12 minutter igjen å spille på klokken. Men alle snakket om Gazzas frisparkmål fra umulig mål. For de av dere som ikke har sett dette målet, er det obligatorisk for en Spurs-fan.

Herrejemini. Slike øyeblikk lever man for.

November 2009

For mange ganger forventer man at noe utrolig kan skje, andre ganger kunne man virkelig ikke ane det. Før pausen forventet fansen en relativt ordinær Premier League-kamp mot en veldig ordinær motstander. Søndag 22. november 2009 sto Wigan Athletic sto på den andre siden. Wigan hadde hatt en helt ok start på sesogen. De hadde vunnet 4 av 12 kamper, spilt to uavgjorte kamper og befant seg på 13. plass i Premier League. 22 innslupne mål var i overkant mye, men 4 lag hadde sluppet inn mer på samme tid.

Spurs på sin tide, presterte bra, men ikke over evne. En 4. plass i Premier League skyldtes de 7 seirene som dekket over de 4 tapene. Vi hang brukbart med, men det var en del svakheter å se. Tapene mot Arsenal (3-0), Chelsea (3-0), Manchester United (3-1) og Stoke (1-0) var med å holde ambisjonene på et realistisk nivå. En kamp mot Wigan var ikke en selvfølgelig trepoenger.

Likevel var det ikke noen stor bombe da Peter Crouch ga Spurs ledelsen etter 9 minutter. Til tross for press mot Wigan-målet måtte vi nøye oss med 1-0 til pause. Ingenting kunne forberede fansen på det som skulle komme. Et kvarter senere ble kulerammen hentet frem og ekspertene lette i rekordbøkene. Jermain Defoe scoret etter 51 minutter. 3 minutter senere sto det 3-0 etter scoring fra samme mann. Paul Scharner, østerrikeren med fortid i Brann reduserte for Wigan etter 57 minutter, men scoringen skulle vært annulert for hands. Men noe helt spesielt var på gang.

4-1 kom et øyeblikk senere, og hattricket til Jermain Defoe var komplett, det nest raskeste i Premier League-historien siden 1992. 6 minutter senere satte Aaron Lennon inn 5-1 og Wigan virket hjelpeløst fortapt.

6-1! Med 69 minutter på klokken forventet man nå flere mål, men det skulle ta 18 minutter før Tottenham scoret det neste målet. 87 minutter på klokken og Defoes kveld blir historisk. 7-1. Defoe nok en gang! 5 mål i en Premier League-kamp sørget for at han kom på en eksklusiv liste. Aguero var den siste, Shearer, Berbatov, Andy Cole og Jermain Defoe! Vel og merke også dette siden 1992. Men scoringsshowet var ikke over. Et minutt senere scorer David Bentley og det står 8-1. Det flotteste målet kom helt på tampen. 4 minutter på overtid banker Nico Kranjcar ballen i krysset. Det står 9-1 til Spurs.

Den største seieren i toppdivisjonen er et faktum. Den største seieren siden 9-0 seieren mot Bristol Rovers i andredivisjon i 1977 og den største seieren i Premier League siden Manchester United slo Ipswich 9-0 i 1995.

Mai 2010

Det var en sesong som skulle ta av etter den kampen. 4 tap på 12 før Wigan. 5 tap på de neste 23 kampene etter. Med to kamper igjen sto vi så og si likt mot Manchester City, ett poeng foran. I den nest siste kampen skulle vi møte City borte. Harry Redknapps gutter stilte med et godt mannskap, en god kombinasjon av styrke, fart og teknikk, men likefullt avhengig av enkeltspillere og med taktiske brister.

På topp spilte Defoe og Crouch. På midtbanen hadde man Bale, Modric, Huddlesstone og Lennon. Bakerst sto brasilianeren Gomes med King og Dawson i midtforsvaret og Kaboul og Assou-Ekotto på backene. Flere gode alternativer fantes på benken med Pavlyuchenko, Bentley, Palacios, Jenas og sønn av allerede nevnte Arnor Gudjohnsen, tidenes beste islender Eidur.

På papiret et av de beste lagene Spurs hadde hatt på flere tiår. Manchester City var på vei frem i fotballverdenen. Det var et spørsmål om tid før de skulle få det endelige gjennombruddet og selv om City lå bak, var de favoritter før kampen.

Spurs-fansen, langt i fra bortskjemt med suksess når det virkelig gjelder var stort sett enige i akkurat det. Kampen bølget frem og tilbake. Et uavgjortresultat ville gjøre at Spurs måtte matche resultatet til City i siste runde. Begge lag angrep i første omgang. Begge lag presset hardt og skapte store muligheter! I det 18. minutt trodde Spurs at de fikk den første scoringen. Et knallhardt Bale-frispark ble møtt av pannebrasken til Peter Crouch. Redknapp reiste seg fra benken...ballen gikk i nettveggen.

7 minutter før pause var Bale på vei igjennom og satte ballen til side for mål. Defoe kunne ha scoret etter knappe timen etter en strøken pasning fra Bale, men keeper Marton Fulop var på alerten og reddet forsøket fra Tottenhams nummer 18.

Selv om City hadde sine tilløp, var Spurs hakket bedre, men likevel sto det 0-0. Skulle det bli en av de kveldene? Ny stor sjanse, men Crouch og Defoe kom til kort på crossen til Assou-Ekotto. Det virket utgjort da Crouch misbrukte enda en mulighet etter enda et fantastisk innlegg fra Bale noen minutter senere.

Men så. Ja, så skjedde det endelig. 8 minutter igjen på klokka. Younes Kaboul, for dagen i en uvant høyrebackposisjon fikk komme til innlegg. Craig Bellamy, ikke kjent for sine prestasjoner i forsvar lar Kaboul slå ballen inn. Fulop slår ballen ut på skrå. Crouch står klar og header ballen i nettet.

0-1. Tottenham Hotspur og millioner av fans til himmels. 

For en fanskare sulteforet på suksess ble det en festkveld av de helt store. Tottenham Hotspur kvalifiserte seg til Champions League for første gang og akkurat den festen kan vi komme tilbake til en annen gang. 


Siste på forumet

  • Ingen meldinger