Innspurten - kamp for kamp

Foto: Andrew Couldridge
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

For en sesong - det sitrer i hele kroppen! Vi tar pulsen på innspurten i både cup og serie. Les vår analyse av alle gjenstående kamper. 

Etter seieren mot Bournemouth klatret Spurs opp på 71 poeng og er fortsatt med i tittelkampen som en outsider til Chelsea. Lørdag kveld venter Chelsea på Wembley.

6 kamper i Premier League, 2 av de, sannsynligvis de to siste på White Hart Lane, og semifinale mot en av våre argeste rivaler gjenstår denne sesongen. Etter fjorårets avslutning trodde man det skulle ta lang tid før Spurs skulle oppleve en så spennende avslutning på sesongen. Så feil kunne vi ta!

LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

De siste ukene har tatt en uventet vending. Tottenham har vært jevnt gode gjennom hele sesongen, men i de siste ukene har de prestert på et enormt høyt nivå. Laget har virket bunnsolide, både defensivt og offensivt. Spillegleden er en sann fryd for øyet og de har slitt flere lag i filler med sin gode bevegelse og oppofrende innsats. I tillegg, når lag etter lag har falt av lasset rundt oss på tabellen og ledelsen til Chelsea har krympet ned til 4 poeng - så er det tid for å klype seg hardt i armen.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

1 Andrew Couldridge OK

Foto: Andrew Couldridge. 

I fjor var Tottenham-fansen enige om at en slik sjanse får vi aldri igjen. Likevel står vi her, med 9 poeng bedre poengfangst før de seks siste kampene skal spilles. Denne gangen har man følelsen av at det ikke er siste gang vi kjemper i toppen med dette laget. Vi tar en kikk på hva vi kan se frem til de gjenstående ukene av sesongen - det er ikke lite.

Chelsea

Litt avhengig av finalemotstander blir det ikke mye bedre - eller verre, enn dette. Historien mellom Chelsea og Tottenham går langt tilbake. Fra gammelt av var det helt klart vårt lag som ble sett på som storklubben av de to, men på seksitallet var likevel finalen i 1967 en stor happening, den kan du lese om her.

På slutten av 90-tallet tok Chelsea mange steg og ble en klubb som klarte å holde seg i toppdivisjonen. Etterhvert kom Roman Abramovich inn dørene på Stamford Bridge og reddet med det den konkurstruede klubben. Også dette har blitt tatt opp i denne spalten tidligere. Jo lengre tid man har, desto mer venner man seg til det. Kritikken mot de rikeste av de rike, og hvor rikdommen kommer fra blir glemt av massene. Et faktum er like fullt at Chelsea har hatt en fantastisk suksess med pengene de fikk tilført og har i dag et av verdens beste fotballakademier, de er en klubb som kan tiltrekke seg verdensstjerner på rekke og rad.

Men forholdet mellom de to lags fans er også svært dårlig. Sanger på kanten, men også utenfor det akseptable er vanlig å oppleve når disse klubbene møtes. Gasslyder fra borteseksjonen på White Hart Lane i kampene mot Chelsea har jeg selv hørt mange ganger, noen ganger så øredøvende at det er umulig å hevde at det er snakk om et lite mindretall. Så har du forholdet mellom klubbene på styrenivå. Etter episodene med Frank Arnesen, som ble lokket til Chelsea fra Spurs i sin tid, og med Willian som ble kuppet like før han skulle skrive under kontrakten for Tottenham. Forholdet mellom klubbene er rett og slett dårlig og skaper virkelig høy temperatur. Og jeg har ikke engang nevnt Battle of the Bridge 2016.

Battle of the Bridge

Fjorårets batalje på Stamford Bridge var en nærmest uvirkelig opplevelse. Som mange lesere av denne spalten kan skrive under på var det mange som følte på en dyp urettferdighet i måten tittelkampen med Leicester utviklet seg på. Spurs var aldri på 1. plass og var frem til nyttår bare som en usannsynlig outsider å regne. I midten av februar, da Arsenal slo Leicester, virket det som om det var de rød-hvite som skulle dra det helt inn.

Overraskende nok var det derimot et lag som ikke hadde noen andre kamper som kunne forstyrre dem, Leicester. Det ville ingen ende ta, Leicester var plutselig uslåelige, hadde flyten. Hele ligaen ble revet med, hele fotballverden heiet på Leicester. Det ble beskrevet som et eventyr, og det var det også selvsagt. Det føltes derimot ikke helt riktig når flere managere uttalte at de ønsket at Leicester skulle vinne ligaen. Managere som skulle spille mot Leicester med sine lag og senere gikk på stortap.

En ting er å kommentere at noe er fortjent, noe helt annet er å heie på motstanden. Og her kommer kjernen til foranledningen før kampen mot Chelsea. To kamper tidligere hadde Spurs spilt skjortene av Stoke og knappet inn på ledelsen ned til 5 poeng etter at Leicester hadde spilt uavgjort mot West Ham. I kampen før Chelsea hadde Spurs fått ett fattig poeng mot West Bromwich. Til tross for stort overtak ville ikke ballen gå inn og Spurs lot Leicester seile fra etter at de hadde slått Swansea med 4-0. Med tre gjenstående kamper spilte Leicester nok en gang uavgjort, denne gangen mot United og med seier borte mot Chelsea kunne forpranget blitt redusert til 5 poeng før sesongens to siste kamper. Eden Hazard og Cesc Fabregas hadde uttalt i studio at hele Chelsea håpet at Leicester skulle vinne tittelen. Et Chelsea som skulle møte begge lagene på de siste kampene.

Et ørlite tittelhåp forsvant den kvelden på brua. Det startet bra, med to scoringer før pause. Men provokasjoner fra enkelte av Chelsea-spillerne ble ikke straffet, og spillerne våre reagerte med etterslengere og hardt spill. Provokasjonene kom etterhvert fra Spurs også, taklingene ble tøffere. Det utviklet seg mer til en slåsskamp enn en fotballkamp og Spurs sin sjanse til å vinne tittelen forsvant ut i mai-luften den kvelden. De røde kortene kunne ha haglet den kvelden, men istenfor fikk vi 10 gule. Straffen kom senere og det skulle bli en kostbar kveld, med karantener for Dembele og Alli. Siden da har vi møtt Chelsea to ganger, en gang har det endt med tap, den andre gangen med seier. I tre av fire omganger var vi det klart beste laget. På Wembley blir kortene delt ut på nytt.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

1 Dylan Martinez OK

Foto: Dylan Martinez. 

Wembley

Det har vært mye snakk om problemene vi har hatt på Wembley. Årets Champions League, med de tre kampene vi spilte der, ga blandede resultater. To tap mot Monaco og Leverkusen etterfulgt av en seier mot det svakeste laget i CL-gruppen, CSKA. Tapet mot Monaco ser bedre ut nå i etterkant. De har slått ut både Borussia Dortmund og Manchester City i sluttspillet, men Leverkusen har ikke hatt noen stor sesong, så der er lite trøst å hente.

I Europaligaen fikk vi det som virket som en grei trekning mot Gent, men det røde kortet på Alli var med på å ødelegge returkampen på hjemmebane. Spillemessig var derimot kampen mot belgierne veldig bra og til tross for to baklengs kanskje årsbeste i Europa, selv om det ikke sier all verden. Pochettino har sagt at dette var kampen som viste dem at Spurs kan spille bra på Wembley. Det er lovende, for det har til tider virket som en fotlenke på spillerne og man har merket det på tribunen. Wembley er en stor stadion å fylle, og det er vanskelig å få til samstemt støtte fra fansen. Det er vanskelig å si om det har noe som helst å si for kampen på lørdag. Denne gangen skal det ikke fungere som hjemmebane, men nøytral grunn, noe som bør ta bort noe av presset. På den andre siden har man gjort seg erfaringer med Wembley, på godt og vondt.

Tapte semifinaler

Det andre spøkelset som hviler over klubben er semifinalene som vi har tapt. Siden 1991, da vi vant FA-cupen for aller siste gang har vi deltatt i noen FA-semifinaler - og vi har tapt dem alle. Det startet i 1993, da vi tapte mot Arsenal, to år etter Gazzas frispark. To år senere, med Klinsmann, Sheringham og Anderton røk vi hele 1-4 mot Everton. I 1999 tapte vi mot Newcastle og i 2001 ble det nok et tap mot et mye bedre Arsenal-lag. Så tok det lang tid før vi igjen var i semifinalen i FA-cupen. Vi var storfavoritter mot Portsmouth i 2010 og tapte 0-2 mot et svakt lag. Det var året vi kvalifiserte oss til Champions League og senere den uken slo vi både Arsenal og Chelsea.

Semifinale nummer 6 var igjen mot Chelsea, som slo oss 1-5 i en kamp preget av spøkelsesmål som ga Chelsea 0-2. Ballen var aldri inne og selv om Bale reduserte litt senere, fikk man aldri utligningen man trengte for å sette fyr på kampen. Da Spurs trykket på, kom 1-3, og på tampen to til. Ydmykelsen var komplett.

Mye historie, men dette er et annet lag. Skulle vi vinne på lørdag, kan dette sette press på Chelsea, også i ligaen. Taper vi kampen, kan det ødelegge vår sesongavslutning, intet mindre. Dette er ikke en vanlig cupkamp. Det er cupen som betyr noe nå til helgen, men etter det står tittelkampen igjen for døren. Det er en gylden mulighet å øke presset med en seier i semifinalen.

Tittelkampen

Utgangspunktet i kampen om seriegullet er at vi er 4 poeng bak Chelsea 6 kamper før slutt. Vinner Spurs alle kampene, må Chelsea ha 15 poeng, med 14 poeng står man likt og vi har bedre målforskjell. Det er mye forlangt, men hvis vi ser på formtabellen kan det gi oss et ørlite håp. På de siste 6 kampene har Spurs vunnet alle og står med 18 poeng, mens Chelsea gikk på tap mot Crystal Palace og Manchester United, de står med 12. Hadde de klart uavgjort i de to kampene hadde de likevel endt på 14 poeng, som i eksempelet over også hadde vært tilstrekkelig. Men nå fungerer ikke fotballen slik, det er flere faktorer som spiller inn. Blant dem er den mentale biten den viktigste.

Det er ikke i denne fasen man bør tvile på seg selv, og etter tapene den siste tiden er de ikke like selvsikre i Vest-London. De merker også at de blir jaget av et veldig godt Tottenham-lag. Ledelsen har smuldret. Et tap til og de vil kjenne pusten i nakken, med eller uten finalebillett. Så hvordan er oppsettet etter semifinalen? La oss gå gjennom rundene kamp for kamp.

Runde 33

Allerede på tirsdag neste uke skal Chelsea møte Southampton på hjemmebane. Dette er en kamp der de blå må ha tre poeng. Et ustabilt sørkyst-lag varierer fra det helt fantastiske til det middelmådige og direkte dårlige. Vi sender varme tanker sørover med håp om at de rødhvite har lyst å stikke kjepper i hjulene for laget som ligger på førsteplass.

De er på sitt beste et kontringssterkt lag, og skal ha uthvilte ben og være klare etter en lang pause siden sist kamp. Chelsea derimot, har hatt tre dager siden Wembley og utover den utladningen som kan komme etter en slik kamp, er det ikke lang til for hvile. På den andre siden, går det slik Chelsea vil kan de legge presset på oss. Vi skal møte Crystal Palace borte på onsdagen. Crystal Palace har hatt to fantastiske seire mot Chelsea og Arsenal, men har også tapt mot Southampton og spilt uavgjort mot Leicester på de fire siste. I et derby mot Spurs har de all mulig grunn til å gå for seier, og har en høylytt fanskare i ryggen for å gjøre det. Transferobjektet Zaha kan være en spiller som vil vise seg frem, sammen med eks-Spur Andros Townsend. Her er bare tre poeng godt nok for Tottenham om vi skal henge med helt inn, men det skal være mulig.

Runde 34

Dette er en av de virkelig store helgene, muligens den største utenom semifinalehelgen. Søndag 30. april skal Chelsea spille borte mot Everton, som er en av de tøffeste kampene. Om de går inn i denne kampen med noe mindre enn 4 poengs ledelse, vil presset øke betraktelig. Skulle de ha 7 poengs ledelse etter denne dagen tyder mye på at løpet er kjørt. Men kampen må vinnes, og selv en uavgjort i Everton-kampen kan være gull verdt for Spurs.

Etter Everton - Chelsea kommer en av sesongens virkelig store kamper for Spurs, tittelkamp eller ei. North London Derby. Intet mindre. Vi har etter alle solemerker to kamper igjen på White Hart Lane. Vi venter på en bekreftelse, men med Arsenals rotete sesong, usikkerheten rundt Wenger, Sanchez og Özil gjør denne kampen til en enorm begivenhet - også isolert sett. At Gooners elsker å ødelegge for Spurs vil ikke være noen bombe, men en helt annen motivasjon for Tottenham er å sikre at vi endelig havner foran Arsenal på tabellen.

Med 14 poengs ledelse og en kamp mindre spilt for dem, ville det være tidenes kollaps om de skulle hente oss inn denne gangen også. Men det er lenge siden vi har hatt så mye å spille for som i år og inntil videre er tittelkampen det viktigste. Det er derimot på tide å banke Woolwich på the Lane igjen. Harry Kane er klar - igjen. Gåsehudgaranti.

Runde 35

Med fire kamper igjen å spille skal Spurs spille noe så spesielt som kveldskamp på en fredag, og det attpåtil i et derby, utrolig nok borte mot West Ham. Hva politiet tenkte her er vanskelig å vite, dette kan blir en vanskelig kamp for sikkerhetskreftene, som gang på gang har hatt problemer med noe så enkelt som å skille fansen. West Ham skal ikke være gode nok for Spurs. Dette er, derby eller ikke, en kamp vi skal vinne, 19 av 20 ganger.

At Hammers vil være motiverte er hevet over tvil, men det skal ikke være nok til å slå Spurs, ikke denne gangen. De fikk være med på å ødelegge for oss i fjor, men det var på Upton Park. Med mer plass på Olympiastadion burde det passe oss godt, spesielt med Walker og Rose som også bør være tilbake innen den tid. Chelsea må vente helt til mandagen den helgen. Avhengig av hvor tett det er mellom lagene kan det bli lange dager å vente, men til gjengjeld er dette en kamp som Chelsea forventes å vinne, hjemme mot Boro. Tre poeng til begge lag er sannsynlig denne runden.

Runde 36

Hvis vi befinner oss innen 2 eller 3 poeng bak Chelsea før denne helgen er tittelhåpet fortsatt i live. Her er foruten kampen mot Everton, den tøffeste gjenstående kampen. Nacer Chadli og hans West Bromwich Albions tar imot Chelsea på fredagskvelden og det er bare å håpe at Chadli kan gjøre seg udødelig blant Spurs-fansen med et mål eller to. Jeg foreslår at han setter seg ned for å studere videoer av Nayims skudd for Zaragosa i sluttsekundene i ekstraomganene i europacupfinalen mot David Seaman i Arsenal-målet som inspirasjon.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

1 Tony OBrien OK

Foto: Tony O'Brien. 

Vi på vår side møter Manchester United i det som kan bli den aller siste kampen på White Hart Lane. Det blir naturligvis en tøff kamp mot et lag som nekter å tape fotballkamper, men spiller for mye uavgjort til at de kan henge med helt i toppen. Det er usikkert hvor alvorlig skaden til Ibrahimovic er, men Marcus Rashford ville ikke være en ueffen erstatning. En fordel for Tottenham er at Manchester United skal spille Europaliga tre dager før de kommer til Nord-London. I skrivende stund er ikke trekningen klar, men jeg har et klart ønske om bortekamp, ekstraomganger og United-exit. Men uansett hva som skjer med dem, igjen må kampen vinnes.

Runde 37

Bare tre dager etter West Bromwich, den 15. mai og dagen etter vår kamp mot United skal Chelsea ta imot Watford. Etter å ha sett hornissene mot Spurs er dette ikke en kamp jeg har stor tro på at Chelsea skal snuble i. De virker for svake til å utgjøre en trussel, dessverre. På dette stadiet av sesongen bør vi egentlig ligge likt med Chelsea, i verste fall to poeng bak, hvis ikke er det nok avgjort, selv om fotballen tross alt er rund og alt kan skje.

Torsdagen før avslutningshelgen skal vi igjen til Leicester i en kamp som betyr mye, også for revene. De kjempet mot oss på tampen av fjorårssesongen og vi har sett dem til tider finne tilbake til formen de siste månedene. Mot Spurs vil motivasjonen være på maks, men også blant våre gutter er nok lysten til å sette dem på plass ekstremt stor. Et fælt scenario ville være om Leicester skulle være laget som stopper titteldrømmen. Men snur vi på flisa, ville det være poetisk om det er en seier mot nettopp Leicester som holder drømmene helt til den nest siste søndagen i mai i live.

Runde 38

Siste runde skal Tottenham møte Hull på bortebane. Sannsynligvis med Dawson og Huddlestone på laget. Det kan bli en veldig vanskelig kamp hvis Hull ikke er sikre kombinert med det faktum at manager Silva aldri taper hjemmekamper. Uansett bør Spurs minst ligge likt med Chelsea før denne runden, selv om vi med å ligge tre poeng bak før runden også kan ha en teoretisk sjanse på gull på målforskjell med Chelsea-tap og liljehvit tre-poenger. Chelsea på sin side har Sunderland, og der har vi naturligvis en annen leiesoldat i Jermain Defoe. Han har allerede legendestatus på White Hart Lane, men den statusen kan bli udødelig. Men det nytter ikke å stole på at andre skal gjøre jobben. Alt Spurs kan gjøre er å vinne sine kamper og satse på at presset blir for tøft for Chelsea.

Da er det bare å gjøre seg klar.

Først semifnale, så tittelkamp. 


Siste på forumet

  • Ingen meldinger