Takk, White Hart Lane!

Foto: Paul Childs
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Mai er her og sesongen går som vanlig mot slutten, men det er ingenting vanlig med det som skal skje på WHL søndag 14. mai. Vår skribent oppsummerer sesongens mange snakkiser og tar farvel med klubbens hjem de siste 118 årene.

Vi har allerede sikret Champions League for neste sesong, for første gang skal vi spille på det øverste nivået to år på rad. Til helgen skal også den aller siste kampen på White Hart Lane spilles, og en ny epoke starter i N17.

I en hektisk uke vant vi det siste Nord-London-derbyet i White Hart Lanes historie. Med det er vi fortsatt ubeseiret i den aller siste sesongen, og med én kamp igjen å spille, er det så absolutt en statistikk vi ønsker å beholde. Tapet mot West Ham skrinla tittelhåpet for i år, men nå trenger vi bare ett ekstra poeng for å sikre oss 2. plassen. 

LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

50 poeng av 60 mulige

Før det overraskende tapet mot West Ham hadde Tottenham hatt en utrolig sterk formkurve. Etter 15 spilte kamper denne sesongen hadde vi 27 poeng, men hadde allerede sluppet Chelsea ti poeng foran oss. Vi lå på 5. plass, men Chelsea fortsatte sin fantastiske form fremover og hadde 13 strake seire før de skulle spille mot Spurs på White Hart Lane.

Den kampen vant vi som kjent 2-0, men det skulle vise seg vanskelig å knappe inn mer på ligalederen som nektet å avgi poeng. Vi røk på et tap mot Liverpool tidlig i februar og avstanden etter 25 kamper var fortsatt 10 poeng. Lenge så det ut til at denne avstanden skulle holde helt inn.

Men plutselig så et sikkert ligagull for Chelsea mer usikkert ut igjen. Etter Chelseas tap mot Crystal Palace og Manchester United var avstanden plutselig smuldret ned til 4 poeng. Etter at Spurs slo Arsenal hadde Tottenham tatt 50 poeng på de siste 20 kampene. 50 av 60 mulige!

Med respektable 27 poeng etter 15 kamper hadde vi hatt et poengsnitt på 1,8 poeng per kamp, som hadde gitt oss 68 poeng over en hel sesong. I de 20 kampene som fulgte var poengsnittet på 2,5 poeng per kamp. En slik form over en hel sesong ville ha gitt oss 95 poeng. Det er viktig å ta med seg at på begge sider av denne sekvensen kom det tap mot henholdsvis Manchester United og West Ham, men vi hadde også 9 strake trepoengere på rad før vi gikk på smellen mot Hammers. Etter 77 poeng på 35 kamper har vi et poengsnitt på 2,2 poeng, som vil gi oss et 83,6 poeng sett over en sesong.

Tittelkamp nummer 2

De to siste sesongene har vi startet sesongen greit, for så å øke poengfangsten drastisk. Det tok lang tid før det første tapet kom, men for å spille om tittelen kan man ikke gå på for mange smeller. Problemet med at vi har startet dårligere enn de beste lagene i ligaen er at man får for mye å ta igjen på slutten. De første seks kampene var solide, men etter det gikk laget inn i en tyngre periode der vi avga for mange poeng.

Likheten mellom begge sesongene var at vi ikke lå an til å ha sjanse på tittelen rundt juletider, for så å være formlaget i de første månedene av det nye året. I begge sesongene droppet de andre topplagene rundt Spurs av, mens førsteplassen holdt unna. Sett over to sesonger er vi det laget som har samlet mest poeng, med god avstand til Manchester City, 12 poeng bak. Man vinner ingen pokaler med slike statistikker, men 3. plass og 2. eller 3. plass i ligaen forteller likevel om en stabilitet på høyt nivå - noe man ikke har sett på White Hart Lane på årtier. Det står all mulig respekt av det laget har prestert og det er viktig å sette pris på de fantastiske øyeblikkene vi har fått servert. La oss se på noen av de.

Manchester City 2-0

Den seiersvante Pep Guardiola kom til balløya i sommer. Måten de startet sesongen på var så til de grader imponerende at det var mer enn en ekspert som delte ut ligagullet til de lyseblå - altfor tidlig. Men det er lett å la seg blende og de var gode. Veldig gode.

Spurs hadde startet bra, det var i perioden etter at skadene på Kane og Alderweireld kom, som til slutt skulle gjøre det for vanskelig å ta igjen Chelsea på vårparten. Etter 6 kamper sto Manchester City med 6 strake seire. 18 mål på 6 ligakamper og angrepsrekken med Aguero, Nolito, Sane, Sterling, Silva og De Bruyne virket uslåelige. Riktignok hadde de sluppet inn 5 mål, men med den angrepsstyrken var det lite som ga håp om tre poeng før oppgjøret på White Hart Lane.

Kane hadde gått av banen med skade i kampen før. Tottenham overrasket City med høyt press fra første minutt. Med en solid defensiv forankring og spillere fremover på banen som kunne avgjøre kampen virket seieren aldri skikkelig truet etter at Kolarov sendte ballen i eget nett. Etter vakkert samspill mellom Son, Lamela og Alli kunne vi øke til 2-0 før pause og en omgang senere var seiersrekken til Guardiola og et varsko fra Spurs et faktum. Dette kunne bli en bra sesong.

Kane - three season wonder

Harry Kane har fortsatt i samme stil som han startet, med å score mål. Etter den første sesongen ble han avskrevet som et one season wonder. Fortsetter han slik blir han et one decade wonder. De to første sesongene som førstevalg scoret han henholdsvis 31 og 28 mål. Denne sesongen har han slitt mye med skader, men det ser ikke ut til å ha hindret Kane nevneverdig. Han har hatt to lengre skadeopphold, og likevel er han i scoringstoppen. På 35 kamper i alle turneringer har han scoret smått utrolige 27 mål og sesongen er enda ikke ferdigspilt.

I skrivende stund har han scoret 91 mål for Spurs i alle turneringer og er med det på 18. plass på listen over mestscorende Spurs-spillere gjennom tidene. Denne sesongen har han passert navn som Terry Medwin fra 61-laget, Garth Crooks, Martin Peters, Steve Archibald, Gary Lineker, Clive Allen og Mark Falco.

Flere legender kommer til å bli passert i årene som kommer. Han har også scoret mer enn 20 mål i Premier League tre sesonger på rad, de tre første sesongene han har vært førstevalg på topp. Ni mål til og han tilhører 100-målsklubben i Tottenham. Når den milepælen nås, kommer det en ny spalte om Harry Kane på trykk!

We’ve got Alli

Etter fjorårssesongen var det noen kritiske røster som stilte spørsmål om Dele Alli kunne prestere like godt i årene som kom. Som ved Kane over, ble det snakket om den vanskelige andresesongen. Årets unge spiller i Premier League i fjor viste mye godt spill, men slet til tider med å komme på scoringslisten. Frem til førjulstiden hadde han riktignok scoret tre ganger i ligaen og en gang i Champions League. Så skulle han skru opp tempoet. 1 mål mot Burnley, samt 2 mot Watford og Southampton gjorde at han hadde 5 mål på 3 kamper i den mest hektiske delen av sesongen.

Så kom Chelsea på besøk til White Hart Lane. Chelsea hadde vunnet 13 kamper på rad. Alli spilte en av de beste kampene denne sesongen og noterte seg like godt for begge scoringene. Han har scoret 21 mål i alle turneringer med tre kamper igjen å spille, 31 totalt på to sesonger. To sesonger i Spurs. 21 år. Teknisk begavet og en bevegelse uten ball som hadde gjort Leonhardsen misunnelig. Tunneler. God til å lese spille. Mot. Potensiale som går igjennom taket. Superstjernepotensiale og årets unge spiller i Premier League for andre år på rad. Det er ikke sikkert du forstår. Vi har Dele Alli. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Død over St. Totteringhams Day

Rammen var som så ofte før. Tottenham hadde surfet på en utrolig medgangsbølge og Arsenal var i krise. Så kom NLD og alt ble snudd på hodet. Gang på gang har vi hatt god ledelse på de rødhvite, men rotet det bort gang på gang.

I år har vi vært veldig solide og antallet riktig svake kamper i ligaen kan begrenses til to, mot Liverpool og West Ham. Alle fire tapene er kommet på bortebane og på White Hart Lane har vi vært konger. Ingen tap hele sesongen, i cup eller serie. Før derbyet mot Arsenal hadde man også, som tidligere, troen på at dette skulle gå bra. Men klok av skade, husket man de alle andre gangene.

Denne søndagen var det annerledes. Vi var så til de grader bedre enn fienden med opprinnelse fra sør-siden av Themsen. Det er lenge siden jeg har sett et så ensidig derby. Kontrollert og det var knapt nok en av de beste ti kampene denne sesongen. Det hele føltes som om det var på høy tid. Endelig slo vi Arsenal når det var viktig for oss. Med 3 poeng i NLD kunne ikke Arsenal passere Spurs på tabellen og det var første gang på 22 år.

Det er en lang og vond historie som forteller hvordan det kunne gå til, men noen ganger var det utgjort. Denne gangen var det aldri tvil og kongene av Nord-London er endelig kledd i hvitt gjennom hele sommeren. I det siste Nord-London-derbyet på White Hart Lane spilte vi Arsenal av banen.

Kongen av Danmark

Det er så mange høydepunkter fra denne sesongen. Store deler av stallen har stått frem, vi har hatt fantastiske enkeltkamper, scoret bøttevis med mål. Jan Vertonghen har tatt opp konkurransen med Toby Alderweireld om å være Spurs sin beste stopper. Pochettino har blitt tryggere på taktiske endringer i kamp. Stemningen i klubben virker enormt bra.

En som sjeldent blir trukket frem så mye som han fortjener er en lyslugget danske fra Midelfart. Etter en treg start på sesongen, har Christian Eriksen til tider herjet siden førjulstiden. Eriksen har stor ro på ballen. Han vet hvor motstanderen befinner seg og det er sjeldent har mister ballen i den siste tredjedelen på banen. Han er blant de spillerne som skaper fleste sjanser i europeisk fotball. Litt paradoksalt har han mistet rytmen med frisparkfoten, og cornerne er av varierende kvalitet, men å se at Eriksen dominerer Premier League-kamper er en fryd for øyet. Han så alltid ut som en type som kunne passe inn i Spurs. Han har hatt sin beste sesong i Spurs og ser endelig ut som den playmakeren vi trodde vi hadde kjøpt. Han skaffer seg plass i trange rom, slår pasninger i rom eller på fot, vender spillet, setter fart, drar av et par spillere eller dunker ballen i mål fra 30 meter.

Han er fortsatt bare 25 år og står foran sine beste år. Pochettino deler begeistringen og har uttalt at Eriksen er vår helt spesielle spiller. Pasningen til Allis mål mot Chelsea på Wembley var en av de beste pasningene denne sesongen, uansett klubb. Å se han slå ut i full blomst på et Spurs-lag helt i toppen av ligaen varmer godt og han kommer til å være en viktig brikke i stallen som skal kjempe om titler for oss.

Tårevått farvel

Så teller vi ned. Det var år, så var det måneder, nå er dager og snart bare timer igjen til White Hart Lane skal slås ned til grunnen. Det ikoniske stadionet som har vært hjemmearenaen siden 1899 skal være vertskap for sin siste fotballkamp. For aller siste gang skal 11 menn løpe ut på den eviggrønne matten for å kjempe om 3 poeng. Siste time har kommet for stadionet som har sett Greaves, Hoddle, Perrymann, England, Chivers, Allen, Villa, Gazza, Ditchburn, Ginola, Jennings, Mackay, Roberts, White, Nicholson, Ardiles, Peters, Baker, Berbatov, Mullery, Jones, Dyson, Sheringham, Mabbutt, Defoe, Gilzean, Blanchflower, Coates, Bailey, Brown, Medwin, Duquemin, Hunt, Archibald, Dimmock, Beal, Knowles, Norman, Klinsmann, Bale, Anderton, Smith, Waddle og dagens lag. Mange flere, så mange som ikke kan nevnes. Store legender, små legender, middelmådige spillere og noen virkelige dårlige. De var alle en del av historien.

Det er der Tottenham Hotspur Football Club hører til. På søndag skal vi ta farvel og resultatet i en enkeltkamp er sekundært. Historien skal hedres. En utrolig avslutning på en fantastisk sesong. Vi tar steget videre og blir i N17, slik skal fremtidenes spillere løpe rundt på den samme grunnen der White Hart Lane sto.

Takk White Hart Lane. Vi kommer aldri til å glemme deg.


Siste på forumet

  • Ingen meldinger