På bortebane i Istanbul

Foto: Action Images / Lee Smith Livepic
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Å reise på bortekamp med Spurs i Europa kan være svært strabasiøst. Men det er mer enn verdt det. Årets juleutgave av Bill Nics Arv er et reisebrev fra Istanbul. 

En bortetur med Tottenham i Europa er en annen type opplevelse enn å se kampene i London. Jeg har vært på noen turer rundt om på kontinentet, skulle gjerne vært på flere. For tre år siden dro jeg, sammen med min nåværende kone, til Istanbul. Spurs skulle spille bortekamp mot Besiktas.

LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV BILL NICS ARV HER

En bortetur med Tottenham i Europa er en annen type opplevelse enn å se kampene i London. Jeg har vært på noen turer rundt om på kontinentet, skulle gjerne vært på flere. For tre år siden dro jeg, sammen med min nåværende kone, til Istanbul. Spurs skulle spille bortekamp mot Besiktas.

Den høsten spilte vi Europa League og gruppen vår var ikke veldig severdig. Foruten Besiktas møtte vi Asteras Tripolis og Partizan Beograd. Vi hadde bestemt oss for å få dra på minst en bortekamp i Europa og selv om reisen var drøy pekte Istanbul seg ut som en klar favoritt.

Vi var tidlig ute. Vi booket fly og hotell. Spurs har alltid med seg en hard kjerne på tribunen fjern og nær, men interessen for en tur til Bosporos var begrenset. Det var mulig å kjøpe billetter gjennom klubben, selv om man ikke hadde vilt mange loyalty-poeng eller var sesongkortinnehaver. En slik tur handler like mye om opplevelsene før og etter kamp og de menneskene man møter - som selve kampen. 

Fly til Istanbul

Har man muligheten til det, så kan man bruke en bortekamp til en aldri så liten miniferie. I og med at dette var Europa League hadde vi torsdagskamp og vi bestemte oss for å dra fra tirsdag til søndag. Dette var selvsagt tiden før Erdogan strammet livtaket på tyrkerne og byen gjentatte ganger ble rammet av terror. 

Kjæresten min, Carmen, hadde hatt nattevaktuke på sykehuset fra mandag til mandagen før kamp, 8. desember 2014. Hun hadde sovet svært dårlig på dagtid, og det var med andre ord ingen perfekt oppladning. Tirsdag kveld gikk flyet fra Oslo med mellomlanding i München, der Carmen kom på flyet. Vi landet 00.10 etter norsk tid, 01.10 lokal tid. Ingen tegn til Tottenhamfans på flyet. 

Natten var bekmørk. Vi dro med oss kofferten og fikk forhandlet oss frem til det vi trodde var en ok pris til hotellet. Det første møtet med trafikken i Istanbul gjorde inntrykk, selv midt på natten var hovedårene i metropolen fylt med biler. Vi ankom hotellet vårt i Karaköy i de små timer.

Nattevakten

Vi hadde etablert oss på hotellet, et hipt og kult hotell som virket å være designet av engasjerte arkitektstudenter. Beliggenheten var perfekt for oss, noen steinkast fra Galatabroen, Bosporos ville bølger bare noen gater unna. Carmen fikk ikke sove den første natten i Istanbul og hadde oppsøkt resepsjonen.

Dette er virkelig byen som aldri sover og nattevakten på hotellet var mer enn villig til å fortelle alt om hva byen kunne tilby av kultur, uteliv og ikke minst fotball. Hun ble spurt om det var noe spesielt vi ville gjøre i Istanbul, kampen på torsdagen ble nevnt. Nattevaktens ansiktsfarge forandret seg. Besiktas? Skuffelsen var lett å lese. Har dere kommet helt hit for å se. 

"Besiktas? Er dessverre redd for at vi lar det ligge med tipsene fra nå av, jeg tror ikke..."

"Nei, vi er kommet for å se Tottenham Hotspur."

Fargen kom tilbake i ansiktet.

"Åååh, unnskyld. Du skjønner, jeg er Galatasarayfan. Besiktas er det verste som finnes! Men dersom dere er her for å heie på bortelaget er det perfekt! Hva trenger dere?"

Irsk pub

Med så lang tid i Istanbul var det nok tid til å bli kjent med byen, dra på basaren, reise rundt i de forskjellige bydelene, ta fergen over til den asiatiske delen for å sitte på et tehus som om vi hadde bodd i Istanbul de siste 20 årene. Men torsdagen, den var helt og fullt dedikert til Spurs og fotball. 

Vi hadde hørt historiene om andre lags fans som hadde hatt problematiske episoder i Istanbul, så Spurseffekter var godt pakket inn. Etter noe research satte vi kursen for en irsk pub i Beyoglu, en moderne bydel som kunne vært å finne i hvilken som helst mellomeuropeisk by. Fra havnivå kan man ta bybanen fra Galatabroen til Beyoglu eller man kan gå de bratte trappene opp mot det 67 meter høye Galatatårnet. Noe leting måtte til for å finne puben, men vi visste at området fra tårnet til Taksimplassen ville være den en sannsynlig destinasjonen for the Yid Army. 

Noen fans hadde satset trygt og oppholdt seg nærmere plassen nær Hagia Sofia der Spursbussen skulle ta fansen til stadion. Vi var på den andre siden av Galatabroen og vi var ikke alene. Da vi kom inn i puben, var det 4-5 engelskmenn der i nøytrale klær. Et par kalde øl senere var puben fylt til randen, stemningen stigende, det dampet fra veggene og sangene runget så glassene klirret. 

The Ginger Harry Potter

Etter å ha vært supporter siden 1989 har jeg blitt kjent med Spursfans over hele verden, men da kampdagen i Tyrkia var der, hadde jeg ingen oversikt over hvem som var i Istanbul. Vi kjente ingen av dem i utgangspunktet, men etter hvert kom man i prat med flere grupper. Nabobordet var ledig og to unge gutter satte seg ned. En med mørkt og en med rødt hår. Den sistnevnte presenterte seg som The Ginger Harry Potter, om likheten ikke var slående, var den ikke helt til å feie under en stol.

Callum, den rødhårete trollmannen og halvbroren Tom var fra Littlehampton - de var på sin første bortekamp i Europa med Spurs. Diskusjonen gikk høyt og lavt. Om den nye manageren Pochettino. Kunne han få til noe med Spurs? Han hadde gjort det bra med Southampton, med dette er tross alt Tottenham. Vi snakket om Harry Kane som avgjorde bortekampen mot Aston Villa på frispark en måned i forveien og om hjemmekampen mot Stoke, da alt raknet. 

Kunne Pochettino risikere å få sparken i løpet av vinteren? Var det uro i stallen? Vi bestemte oss for å vente til det siste med å reise over broen. Sangene runget i lokalet. "...and the Spurs go maaaaarching in..." Spursfansen begynte å bevege seg ut av puben.

"Glooooory, Gloooooory Haaaaaaaalleluuujaaaaaah..." Hvor lang tid trenger man til bussholdeplassen? Det er et lite stykke. Vi venter. Vi har fortsatt litt tid. En runde til og noen sanger. Ut med armene, alle sammen! "It’s a grand old team to play for..." Tiden går jammen fort. Det blir knapt med tid. Hva koster det med taxi?

GIRET PÅ MER BILL NICS ARV? LES ALLE TIDLIGERE UTGAVER AV VÅR MÅNEDLIGE SPALTE HER

Taxitur i Istanbul

Vi var tidlig på plass på puben, så ting hadde virket som en halv evighet siden da vi satte kursen for stadion. Tottenham hadde beregnet god tid for bussturen sin, og det var ikke så lenge siden bussen gikk. Det var ikke problematisk å finne drosjer, men å avtale en pris, det var noe helt annet. 

Vi hadde fått tips om hvor mye turen skulle koste til stadion. En pris ble avtalt og vi var veldig fornøyde med å ha tatt en såpass god avgjørelse. Vi hadde greit med tid, selv om stadion var et stykke unna. Vel og merke ikke den nye storstuen i Besiktas, Vodafone Park, som ville ha vært 4 kilometer unna. Nei, dette var Atatürks Olympiske stadion, rundt regnet 23 kilometer lenger vest i byen. I følge Google tar denne turen 21 minutter. Ikke denne vinterkvelden i 2014. 

Etter å ha sittet en time i taxien, med gåtempo med sjåføren som bare skjønte prisantydning, men ingenting annet, ble vi likevel urolig for hvor lang tid dette egentlig skulle ta. Jeg ringte til Norge for å få klarhet i at kampen virkelig var klokken 20 tyrkisk tid eller 19 norsk tid, og at vi fortsatt hadde god kontroll. Køen beveget seg sakte. 

Men så åpnet det seg igjen. "Nå må vi da snart være der?" Kø igjen. Selgere som gikk midt i veien for å selge roser, mat, krydder og klokker uten frykt for å pådra seg brudd i ben og armer. Kø så langt vi kunne se. Ny bevegelse i trafikken. Tempoøkning, bråstopp, hårfine forbikjøringer og klagende bilhorn. Jeg satt fremme, Carmen, Callum og Tom bak. 

Det løsnet seg igjen. Carmen og Callum hadde sovnet. Jeg var også i ferd med å bli trøtt, men her har jeg ikke tenkt å sovne, tenkte jeg. "Hvor lenge har vi sittet i denne taxien?" Igjen løsnet det seg i trafikken. Vi prøvde å forklare taxisjaføren at vi måtte tisse. Handbevegelser som kunne ha blitt tolket som både fornærmende og støtende måtte til for å få frem det etterhvert presserende budskapet. Sjåføren stoppet omsider - Tom og jeg kunne trekke et lettelsens sukk. 

Dørene hadde vi holdt åpne slik at han ikke skulle få muligheten til å kidnappe de to andre, som fortsatt sov søtt i baksetet! Da de våknet kunne de fastslå det vi andre hadde med skuffelse fastslått en lang stund. Vi hadde sittet timevis i taxien, men vi var fortsatt ikke fremme. På et tidspunkt passerte vi det som må ha vært Mall of Istanbul, men det var ikke en info som ga oss noe som helst. Endelig stoppet taxien. Her er det! Vi så oss rundt. 

"Her? Hvor?" Taxisjåføren viftet energisk med hendene, formet en ball med hendene, viste først 2, så 3 fingre. Hundred. Ok, så 300 meter til stadion. Pengene nå. Takk. I den retningen? Ja, bare gå i den retningen, så er dere…dørene smalt igjen. Snakket han plutselig engelsk? Dekkene til taxien hvinte og forsvant tilbake på motorveien. Men her var ingen stadion. 

Gokk

Har du noen gang lurt på hvor Gokk ligger? Vi fant det. Det ligger i Istanbul ved en motorvei. Vi prøvde å få mobilene våre til å forklare oss hvor Gokk var, men det var nytteløst. Håpløst, vi fikk ikke nett. Motorvei, industriområde, ingen bebyggelse i nærheten og det var i ferd med å bli mørkt. Hva er klokken? Halv syv. Hmm. Ok, vi begynner å få knapt med tid, men hvis stadion er der borte, så... 

To menn stirret på oss. En kontorbygning med noen biler foran lå på høyresiden av veien, 50 meter lenger nede i skråningen. En mann i en mørk dress, den andre mer casualt kledd med jeans og jakke. Gaten var dessverre ikke optimalt lyslagt, men vi bare måtte spørre om veien, det begynte å bli knapt med tid. Da vi gikk mot de to mennene så vi at den ene bilen hadde en dør åpen. Inne i bilen var et barnesete. Vi tok sjansen på å gå bort til dem. 

"Unnskyld, vi skal på kamp, Besiktas mot Tottenham. Vet dere hvor stadion befinner seg?"

Høy puls og følelsen av å ha havnet i en ubehagelig situasjon var tilstede. De så spørrende på oss.

"Dere er langt unna. Hvem sa at stadionet er her?"

Vi forklarte hva som nettopp hadde skjedd. Hvor langt er det å gå? 

"Ca 5 kilometer, men det er ikke mulig å gå, i alle fall ikke hvis dere vil rekke kampen." 

Det hadde vi egentlig skjønt.

"Jeg kan kjøre dere til nærmeste metrostasjon, derfra kommer dere greit til stadion, sa den snille mannen med dress og barnesete i bilen." 

Takk for at det finnes gode mennesker.

Metro

Vel fremme på undergrunnsstasjonen var det liten tvil hvilken bane som gikk mot stadion. Horder av mennesker kledd i svart og hvitt, Besiktasfargene, flommet mot metroen. Barn, kvinner og barske menn med hardskårne ansikt. Unge menn i 20-30-årene med alvorlige ansikter i klart flertall. Vel vitende om at det finnes idioter overalt, helt sikkert også her, holdt vi en lav profil. Spesielt Callum, som var den av oss med det mest urealistiske tyrkiske utseendet. Vi ventet med praten til vi kom frem til siste stasjon. 

Turen med banen tok ikke lang tid. Vi var fremme og massene beveget seg videre. Litt raskere enn det vi var forberedt på. Plutselig hadde vi mistet hverandre. Så grep en eldre mann Carmens hånd, hun så på han, han smilte tilbake og sa på gebrokkent engelsk: "Der er vennene dine." Han pekte på Callum og Tom. 

Vi kunne se Atatürks Olympiske stadion 400 meter unna. Trommer. Fyrverkeri og bluss. Her var det stemning, men det føltes ikke helt trygt. Vi følte ikke akkurat for å stemme i en sang eller to. Heller ikke noe Yid Army-rop, for det si det sånn. Historier om knivstikking utenfor stadion i Tyrkia lå og hvilte i bakhodet. Men vi kom frem til borteseksjonen. 

Der møtte vi representanter fra Tottenham i mørke klær og stewards med sine karakteristiske uniformer. Fansen hadde funnet frem, de fleste med den offisielle bussen, andre på forskjellig eventyrlig vis. Fansen ble oppfordret til å levere fra seg myntene, disse var ulovlige på stadion. Var det noe vi hadde nok at så var det mynter. Vi leverte fra oss fulle lommer, men kvittering var det ingen å få. Vi noterte navnet til funksjonæren og ble lovet at vi skulle få tilbake pengene etter kampen.

Kamp

Vi var endelig på plass i borteseksjonen. Vi måtte le hjertelig av det vi nettopp hadde opplevd i sikkerhetskontrollen. Skulle man klare å treffe noen som helst med et myntkast fra tribuneseksjonen vi ble plassert i, måtte man kaste bedre enn Andreas Thorkildsen i sine glansdager. Ærlig talt, hvor langt kan det være ned til banen da? Løpebane og fotball hører ikke sammen, det er helt sikkert. 

Vi stilte med Vorm, Walker, Kaboul, Chiriches, Rose, Stambouli, Dembele, Townsend, Paulinho, Chadli og Soldado fra start. Flomlyset var på og det skulle vise seg at det absolutt ikke var noen selvfølgelighet. To ganger i løpet av kampen gikk strømmen, og dette var både speaker og Besiktasfansen forberedt på.

Spurs100

Flomlyset kom og gikk under kampen i Istanbul. Foto: Action Images / Lee Smith Livepic. 

Over høyttalerne drønnet orientalsk inspirert technomusikk og tusenvis av lys fra mobiltelefoner holdt takten. Lydnivået, til tross for en mildt sagt trist kamp, kald vind og strømbrudd var til tider øredøvende. All respekt til den tyrkiske fansen.

Våre sanger derimot, forsvant i vinterluften. Det var ikke tak over vår tribuneseksjon og lyden bar dårlig. Likevel holdt Spursfansen det gående. En gruppe sang "Pochettino’s Blue and White Army" gjennomgående i en halv time. Hadde vi bare hatt tak skulle de ha hørt oss bedre. Før kamp og i pausen var det mange som var skrubbsultne. Vi hadde dratt fra sentrum for mange timer siden og etter det hadde ingen hatt mulighet for å få seg en matbit. Den tyrkiske løsningen på dette problemet var ikke helt tilfredsstillende. 

Utvalget var ikke all verden, men man kunne kjøpe hot dogs. Greit nok det, men køen beveget seg like sakte som på motorveien, tidligere på kvelden. Da vi nesten var kommet frem så vi hvorfor. En stakkars eldre mann, som best kan sammenlignes med mannen som ligger i hornet på veggen, den syvende far i huset, hadde fått i oppgave å mette 500 Tottenhamfans. Han grep tak i pølsekloen, siktet på kasserollen. Skjelvende hender. 

Ja! Der! Pølsen var i kloen. Nå handler det om å få den i brødet. Å, nei...der datt pølsa ned i kasserollen igjen, gitt! Uheldig. Nytt forsøk. Grip tak i pølsa...

Det ble ikke noe mat på oss på stadion.

1-0 til Besiktas

Etter kampen ble vi, som vanlig er, holdt igjen inne på stadion for å unngå å blande supporterne fra de to lagene. Man kunne dra på smilebåndet av sikkerhetsoppbudet, men det var lite å gjøre med det. Da vi endelig kom ut, var det ingen tvil at vi skulle ta bussen tilbake. 

Myntene da? Vi lette etter Deborah. Hun var ikke der, hun hadde visstnok dratt. "Har hun dratt? Hun har myntene våre!" Det finnes ikke en grense hvor naiv en slik påstand er. Men Deborah var en utro tjener og hadde en lønnsom kveld ved Atatürks olympiske stadion. 

Ja, så reiser man helt til Tyrkia da. Man kjemper seg gjennom en uendelig taxitur og risikerer å bli stående igjen fortapt på motorveien, sulten som fy og med en stakkar med tremor som eneste mulighet for å få seg føde, plassert milevis fra banen, lurt av en taxisjåfør og en uærlig klubbfunksjonær med navn Deborah. Så taper Tottenham 1-0. Men det handler om lojalitet og Tottenham Till I Die. En rå vinterkveld på en stadion med løpebane i Istanbul. Vi hadde reist helt hit og klappet spillerne av banen etter at de hadde tapt. 

Og, vet du hva? Det var verdt det. 

COYS! 

LES MER FRA VÅR MÅNEDLIGE NETTSPALTIST HER


Siste på forumet