Hvordan havnet vi her?

Foto: Matthew Childs/Reuters
Submit to FacebookSubmit to Google PlusSubmit to TwitterSubmit to LinkedIn

Champions League-sesongen til Tottenham har hatt alt. Fra dype daler til topper vi ikke trodde fantes. Og den har vært alt annet enn Spursy. 

Det finnes et ord jeg virkelig hater like mye som Woolwich: «Spursy». Ordet kom krypende i hodet til millioner til Spurs-fans i kvartfinalens siste sekunder. Da skjedde det utrolige og historiske: Hvor VAR du da de annullerte den scoringen? Aldri har Tottenham opplevd så mange opp- og nedturer i løpet av en Champions League-sesong. La oss starte noen måneder tidligere. 

ER DU IKKE MEDLEM I TOTTENHAMS VENNER ENDA? KLIKK HER OG BLI MEDLEM I DAG

I Champions League denne sesongen har vi vært ute av turneringen så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Spursy altså, jeg misliker det ordet så voldsomt, men det kommer krypende hver gang vi har muligheten til å oppnå noe stort, for så å snuble på spektakulært vis. Spurs-fansens egen forsvarsmekanisme. Denne Champions League-sesongen har imidlertid ikke vært Spursy. 

LES ALLE UTGAVENE AV BILL NICS ARV HER

Det begynte så bra

I slutten av september startet vi årets CL-sesong, borte mot Inter Milan. En kamp vi ikke måtte vinne, men med ett poeng eller mer ville det se lyst ut. Etter Eriksens scoring før timen så vi ut til å sikre oss tre poeng. 

Vi virket sikre bakover, men så åpnet det seg. Et fantastisk langskudd fra Icardi ga italienerne blod på tann, og tre minutter på overtid kom vinnermålet. Selv om banespillet var bra og vi ledet før de siste fem minuttene, tapte vi kampen. Vi var ute før turneringen var i gang, slik føltes det hvertfall. Så unødvendig. 

Messi herjet 

Neste kamp mot Barcelona ga oss ikke akkurat troen på at noe kunne snu. Optimistene viste til kampene mot Real og Dortmund i årene før, eller da vi banket regjerende mestre Inter i 2010. To minutter var gått da Tottenham hadde ødelagt kampen mot Barcelona. Etter den første halve timen på Wembley sto det 2-0. Rakitic knuste inn en volley fra rundt 25 meter. Klasse. Helt annen klasse enn Spurs. 

Mange tenker på Spursy. Kane ga oss et lite håp før Messi økte og Lamela reduserte igjen. På tampen satte dagens suverene banens beste, Lionel Messi, inn 2-4 og Spurs sto med null poeng etter to kamper. I Eindhoven vant Inter Milan 1-2 og vi var seks poeng bak 2. plassen i gruppen etter to av seks kamper.

Så er det PSV. De måtte slås. Egentlig virket det sjanseløst å gå videre, selv undertegnede som er uttalt optimist, må innrømme at det var i grenseland å tro på avansement. Men Barcelona vant 2-0 mot Inter Milan og la til rette for et godt utgangspunkt for Tottenham...neida, slik skulle det ikke gå.

Ikke gode nok for CL

Kampen startet slik Champions League-sesongen hadde vært hittil. Begredelig. 1-0 til PSV. Utligningen til Moura og 2-1 fra Kane rettet noe på inntrykket, helt til det sprakk igjen. 2-2 kom etter en heading fra Luuk de Jong i det 87. minutt og alle tre poengene røk nok en gang. Seks poeng var tapt fra det 85. minutt etter tre kamper. Det var bare å se realiteten i øynene: Vi var nok ikke gode nok for Champions League i 2018/19. 

Det var bunnpunktet. Det var seks poeng å ta igjen på Inter og tre kamper å gjøre det på. En av dem var borte mot Barcelona. Seire mot Inter og PSV var mulig, men i tillegg måtte Inter unngå å ta poeng - og i siste kamp hadde de PSV hjemme. 

Konklusjonen var at nå var det bare å gjøre det beste ut av det og nyte Champions League så lenge det varte. 

Det begynte å lysne

Det er nå vendepunktet i historien kommer. Eller vent…Spurs skulle 77 minutter til i den dype Champions League-dalen før lysere tider var i vente. 

To kamper og 13 minutter gjensto av gruppespillet av årets Champions League. I Milan var resultatet 0-0. Barcelona hadde ti poeng, Inter hadde syv, PSV hadde fire og Tottenham sto med ett poeng på livetabellen. 

Det var da det snudde. Fire scoringer skulle komme det siste kvarteret i gruppe B. Ett mål til Barcelona, utligningen til Inter i 87. minutt, 1-1 scoringen til Kane på Wembley. Livetabellen sa Barca ti, Inter syv, PSV to og Spurs to. 2-1 til Spurs var den fjerde scoringen. Harry, ikke for første, og heller ikke for siste gang. Fire poeng etter fire kamper. Tre bak Inter. Game on? 

Var det mulig likevel? 

Det var som om Spurs hadde fått en gratisbillett tilbake i turneringen. I Eindhoven skulle Barcelona sørge for at PSV røk ut av CL, men på Wembley stanget Spurs. Presset var stort. Italienerne var stoiske i forsvar. De hadde slått oss på slutten i Milan med to kjappe scoringer og akkurat dét virket å være tungen på vektskålen nå rett før slutt. Med drøye ti minutter igjen å spille sto Spurs med fem og Inter Milan med åtte poeng. Seier i Barcelona og Inter-tap i Milan mot PSV var som å tro på julenissen. 

Vi trodde comebacket i gruppespillet hadde startet for sent, men denne gangen spilte vi til fløyta gikk. Moussa Sissoko dro på et av sine drivende løp, sendte ballen på tvers til Dele som avventet et halvsekund. Han la ballen i løpsbanen til Christian Eriksen, som banket den i mål. Det sto 1-0 til det mighty Tottenham og plutselig var avansement mulig. Vi tok tre poeng og var likt med Inter Milan før siste runde.

Aldri har ballen vært rundere

Det er klart at vi ikke var favoritter til å gå videre før runde seks, men så er fotballen rund da. I år har den vært så rund som aldri før. Lite visste vi om hva som kom, men det som skjedde den kvelden i Barcelona og i Milan var ganske utrolig det også. 

Denne desemberkvelden skled Kyle Walker-Peters på rumpa, Ousmane Dembele satte fart og vipps så var det 1-0 etter syv minutter. «Det var det! Nå blir det enten braktap, et hederlig tap eller noe midt i mellom», tenkte vi. But there was still a twist….PSV scoret i Milan! Men dette snur Inter, vel? 

Tottenham kjørte kampen i Barcelona. Vi var gode og fortjente en scoring, men det nyttet lite da Inter utlignet i Italia. En scoring til for Inter eller Barcelona nå, så er det Europa League… 

Spurs vinner ballen på 20 meter. Eriksen spiller seg fri, sender ballen videre til Lamela som driver videre. Han spiller ballen videre til Kane på venstre flanke - han sender ballen flatt inn foran mål. Pasningen er med utoverskru og Lucas er på løp…han sender Tottenham til himmels! Det står 1-1 i Katalonia og står det slik er Spurs videre. 

For første gang siden Eriksens 1-0 scoring i 1. runde er Spurs tilbake på 2. plassen i gruppe B. Kampen i Milan bølger frem og tilbake med sjansebonanza for begge lag, men denne kvelden har fotballgudene kledd seg i liljekvitt. 

Skrekk og gru i åttedels

I utslagsrundene trakk vi Borussia Dortmund i åttedelsfinalen, i desember var de det beste laget i Tyskland - muligens det beste formlaget i Europa. En skrekkmotstander. 

Februar kom og vi begynte på hjemmebane, eller «hjemme» på Wembley. Etter en første omgang der Dortmund var det klart beste laget, helte en iskald Heung-Min Son iskaldt vann i årene til de gule fra Westfalen. 

Etter det første målet kjørte Spurs knallhardt på for å skaffe seg best mulig utgangspunkt for returkampen. Det var Super-Jan Vertonghen som skulle sette kveldens første spiker i den gule kisten før den siste ble satt av Fernando Llorente. 3-0 og overkjøring i andre omgang. Dette var rock’n’roll fra et lag i liljehvitt som endelig hadde funnet seg til rette i Europa. Lite var å kjenne igjen fra fjorårets sure tap mot Juventus. 

Hugo Boss sto frem 

I returkampen ble Spurs rundspilt i starten av kampen, men Hugo Lloris sto en fantastisk kamp. Og foran seg hadde han et motivert forsvar. Lite var å se av det Tottenham-laget som hadde vaklet i CL-høsten. Som en klapperslange slo vi til. Med 3-0 hadde Dortmund behøvd tre mål for å få ekstraomganger, med Kanes fulltreff fra 20 meter tre minutter ut i andre omgang var plutselig ikke fire mål nok engang. Det var over. Spurs cruiset inn til avansement. 

Vi ble belønnet med trekning mot Manchester City…

Kvartfinale i Champions League. Det smaker ekstra godt. Å slå Manchester City over to kamper, slik de hadde fremstått over de to siste sesongene virket om ikke umulig, så hvertfall ekstremt vanskelig. Da Danny Rose sklitaklet mot ballen i det tiende minutt og VAR ble koblet inn hadde man følelsen av at begynnelsen på slutten var her.

Straffe til de lyseblå, Blue Moon og alt det der, Aguero på 11 meter. Han skyter, Lloris kaster seg - riktig! Strafferedning! Det er fortsatt 0-0...

LES ALLE UTGAVENE AV BILL NICS ARV HER

Kane-knekken

På det nye Lane blir laget løftet fremover. Solide bakover, noe av banespillet har vi, men sjansene er få. Begge lag er gjerrige. 0-0 er vel ok? 

Kane kjemper om ballen midt på banen, fyker ut av banen i duell med Fabian Delph og tråkker over. Neeeeeeei! Kane må byttes ut. Det blir stille i de tusen Spurs-hjem. Er han virkelig ute for sesongen? Er det mulig at dette skjer igjen? Med 120 minutter igjen å spille kunne vi fortsatt greie det. Hvem i all verden skal stå frem nå?

Son. Son står frem.

Spurs er i angrep, Son mister ballen over linjen. Nei, ballen er ikke ute, Son drar seg innover i ballen og dundrer ballen mellom flerfoldige City-ben og i mål! Hjelpe meg, vi leder kvarten mot City! Resultatet holder seg kampen ut etter en nervepirrende avslutning. 

Verre skal det bli. Men snakket om Spursy er heldigvis borte. Alt herfra er ren bonus.

Kaosstarten i Manchester

Det er så viktig å holde tett bakover i starten av kampen. Ikke slippe til sjanser. De to-tre første minuttene går, begge lagene virker tente. Etihad, så mye lyd har de aldri laget før, eksploderer. Sterling tar ballen innover og vrenger den i lengste hjørnet. Det står fire minutter på tavlen og det skal faen, unnskyld språket, ikke…være…MULIG! 1-1 sammenlagt og vi har rotet bort de 90 fantastiske minuttene i Tottenham. 

Tre minutter senere drar Lucas Moura av en mann og sender ballen videre til Dele rett utenfor 16-meteren. Han prøver å sende en stikker gjennom, som treffer Laporte. Ballen ligger på sølvfat. Heung-Min Son banker ballen i nettet. 1-2 sammenlagt! 

Tre minutter til og ballen fyker inn igjen. Stikkpasning til Eriksen, som legger ballen lekkert til Son som vrir ballen i nettet. Son med to mål og dette kan faktisk gå. 1-3 til Spurs etter at Lucas utnytter en feil fra Laporte, som har hatt karrierens verste 10 minutter. Spurs er i himmelen. Dette er ikke til å tro! 

«Jorden til Spurs - kom ned igjen»

Vi lander imidlertid med et brak. 2-2 i kampen etter 11 minutter. Scoring etter scoring skjer relativt ofte. Her var det fire kjappe på 11 minutter, det skjer egentlig aldri. Kommentatoren sier at de som kommer nå kommer 11 minutter for sent, for her skrives det fotballhistorie. 

Kvelden var bare så vidt i gang, galskapen skulle knapt få sin ende på sjeikenes teater. Drømmene var her og ikke i den røde delen av byen. Fortsatt var de blå favoritter til å gå videre. Det skulle de være i 82 minutter til. Men mer om det straks. 

10 minutter senere scoret Sterling sitt andre for kvelden og dermed var vi, nesten, like langt. 3-2 City. Bare bortemålene holdt oss inne i varmen. 

City økte trykket, det var dette de ville ha. Spurs stod mot så best de kunne og kunne på sin side starte flere bølger med angrep. Spillegleden, den offensive fotballen. Også Tottenham var i hovedrollen da. Det må sies. 

Etter timen mister Spurs konsentrasjonen, De Bryune sender en stikker til Aguero som scorer sikkert. City har en 4-2 ledelse i kampen, det står 4-3 sammenlagt. Vi kunne trengt Sissoko nå med sin løpskraft. Llorente som kom inn for Moussa virket ikke som noe opplagt valg, og i jakten på et mål virket det direkte feil. 

Llorente og VAR 

En viktig mann for Tottenham gjennom mange sesonger, Kyle Walker, flikker Trippiers corner videre i det ballen nærmer seg 73 spilte minutter, ballen treffer albuen, så hoften til Llorente og fyker i nettet. Jubelen er hemningsløs. 

VAR. Åh. Så nære, men de kommer til å annullere scoringen. Fryktelig lange minutter, vi får se alle mulige vinkler. «For en dramatikk», roper kommentatorene, «…en av sesongens kamper». For oss stakkars fans, slites nervene i stykker. Kveldens nøytrale mann, tyrkiske Cekir, trekker på skuldrene som for å si: «...hvorfor viser de meg dette?» Målet er godkjent. 

Ballen streifet nok albuen til ‘Nando, men den er inntil kroppen. Målet er gitt og det er for meg revnende likegyldig hvordan det kom! Jubelen er om mulig enda større. Bortemålet sender oss videre med 4-4 sammenlagt. 

Men det gjenstår 15 minutter igjen av denne thrilleren. 

Overtidsdramaet 

90 minutter! Kampen er snart over, det er lagt til fem minutter. City presser, bare å holde roen nå. «Men Eriksen, hva er det du gjør?» 

Dansken spiller ballen bakover. Det er galskap i praksis. Ballen er en perfekt gjennombruddspasning til Aguero som kan spille Sterling i midten. Sterling sender ballen i mål. Spursy er tilbake. Mørket faller på. 5-3. Det var det! Finnes det en verre måte å tape en kamp på? Sekundene går. Tapet er et faktum. 

Men lyser kommer tilbake og det samme gjør spørsmålet mitt fra tidligere: Hvor VAR du da de annullerte den scoringen? No goal. VAR. Offside. Fire ord som går inn i historien. Legendarisk. Har alltid likt den nye teknologien! De siste minuttene siler avgårde, City er ferdig, Spurs flyr videre. 

Rundet på hjemmebane 

Semifinalen i Champions League. Vi møter Europas nye fotballyndlinger, Ajax. De har slått ut både Juventus og Real Madrid i sluttspillet. De er gode, de er unge, de har løpskraft - og de hadde pause helgen før første kamp, mens vi hadde et ferskt derbytap mot West Ham i bena. Tungt. 

Det merkes de første 30 minuttene. Det unge Ajax-laget, lager sirkler rundt Spurs-laget i starten av kampen. Etter 15 minutter scorer Donny van de Beek etter godt spill. Fortjent ledelse. Etterhvert kommer vi mer inn i kampen. Men uten Son og uten Kane taper vi første kamp 0-1 hjemme på vår nye matte i N17. Ett mål er mulig å ta igjen, tross alt. 

Det håpløse utgangspunktet 

I returkampen virker Ajax ikke lenger som et uerfarent lag. De er sikre, venter på sine sjanser og tar dem. 1-0 på corner. De Ligt. Hittil er semifinalene er stor skuffelse. I det minste hadde vi håpet på et tidlig bortemål, men det er Amsterdams stolthet som dobler ledelsen sammenlagt. 

Spurs kommer til sjanser og spiller bra, men det hjelper lite når Ajax tar kontringen sin så bra som de gjør etter drøye halvtimen. 2-0 ved Ziyech, 3-0 sammenlagt. Ajax virker å kontrollere dette greit.

Det umulige comebacket 

«Får vi et mål for timen er spilt», sier jeg i pausen, «så er det kamp». Men jeg tror ikke på det. Det er vanskelig å si det med overbevisning. 

Men så tar Rose en tunnel på De Ligt. Spurs tør mer nå i andre omgang. Det er et annet lag nå. Vi trykker til i duellene og virker farlige når vi kommer offensivt. Spillegleden og entusiasmen er tilbake. 

Lucas drar seg gjennom midten, sender ballen til Dele som returnerer den til Lucas. Sistnevnte kommer stormende gjennom på løp. Mouras fart gjør at han får de nødvendige meterne på å sette inn reduseringen. 2-1 før timen, ja. Ok. Men det er lang vei å gå.  

Spurs er på hugget nå. Trippier kommer til innlegg, Llorente avslutter og keeper klarer å få en hånd på ballen. Han mister imidlertid kontrollen på ballen og Moura er der som en veps. Drar noen voldsomt raske vendinger og sender ballen gjennom noen Ajax-ben - 2-2! Ingen mål på 145 minutter, så to på fire! 

Spurs presser på, troen er tilbake. Kan dette gå da? Ajax treffer stolpen, Ziyech igjen… 

Det umulige er mulig 

«Er det Super-Jan som skal gjøre det», rekker jeg å tenke før ballen fyker i tverrligger og deretter blir reddet på strek. Tiden går. Et heltemodig Spurs ligger an til å ryke ut etter en fantastisk Champions League-sesong. Men det er fortsatt ingen tid for oppsummering når det legges til fem minutter.

Tiden går altfor fort. Vi får corner, Hugo kommer frem. Heading fra Llorente. Over. Er det over? Onana i Ajax-målet tar seg all verdens tid, 40 sekunder var ballen ut av spill. Tiden er utrolig nok ikke over enda. Det er snakk om sekunder igjen. 

Lang ball til Llorente, flikkes til Dele som sender ballen videre til Lucas - tomålsscoreren som skal skrive seg inn med gullskrift i Tottenhamhistorien denne kvelden. Han treffer ballen litt urent, men retningen er perfekt. Ballen sniker seg til side for Onana i det uret passerer fem minutter på overtid. Resten av kampen kan jeg ikke huske, men sluttsignalet var klart og tydelig. Vi er i finalen! 

Nå er det bare å nyte resten. For første gang skal vi spille i den store finalen og vi vet ikke hvor lenge det blir til neste gang. Men vi er klare og vi gleder oss. Måtte denne historien få den avslutningen den fortjener. COYS!

LES ALLE UTGAVENE AV BILL NICS ARV HER


Siste på forumet