Vår kaptein Hugo Lloris har rundet 400 kamper for klubben og smyger seg sakte, men sikkert mot legendestatus.
Tottenhams kamp mot Manchester City på Etihad i februar var en begivenhetsrik kveld. Dermed ble en solid milepæl nesten forbigått i stillhet: Hugo Lloris spilte sin Tottenham-kamp nummer 400 og er dermed en av spillerne i historien med flest kamper med cockerelen på brystet.
Måten han feiret jubileet på er på et vis symptomatisk for Lloris’ Tottenham-karriere: en stor bragd uten å stjele overskriftene. Hans strålende redning av et Gündogan-skudd på vei mot krysset ble etter hvert overskygget av Harry Kane i de dramatiske sluttminuttene. For selv om han tar fram spektakulære redninger fra øverste hylle med jevne mellomrom, er det for mange først når Lloris ikke spiller, man merker hvor god og viktig vår kaptein og sisteskanse er. Og med en ny toårkontrakt underskrevet kan det fortsatt bli en stund til vi supportere trenger å bekymre oss for en tilværelse uten franskmannen.
Lloris står i skrivende stund med 407 kamper for Tottenham. Han er nummer tolv på lista over spillere med flest kamper i Tottenham. Hvis han spiller resten av seriekampene i år, er han inne på topp ti. Han er trolig også spilleren med tredje flest kamper som kaptein i Tottenham, bare slått av Steve Perryman og Gary Mabbutt. Kapteinsbindet har han båret for landslaget enda lenger, og ingen franskmenn har vært landslagskaptein i flere kamper enn Lloris. Med 136 landskamper nærmer han seg også Lilian Thurams rekord på 142. Hugo Lloris er et navn for historiebøkene.
Startet med tennis
Men det var ikke gitt at det var fotball han skulle drive med. Lloris vokste opp i en velstående familie i den franske solskinnsbyen Nice, og i barndommen var han blant de beste i landet i sin årsklasse i tennis. Han valgte etter hvert fotballen, delvis for å være en del av et lag, men erfaringene fra tennis er nyttige, synes han selv:
– Det er mye likt mellom tennis og keeperrollen i fotballen – bevegelse, reaksjon og hvordan man leser ballbanen. Man må lese spillet og alltid følge med på det som skjer foran seg, selv om ballen er på motsatt halvdel. Og så må du være klar til å storme fram hvis ballen kommer inn bak forsvaret, sier Lloris selv i et intervju med The Times.
Han forklarer videre at konsentrasjonen er det mest krevende for en keeper. Etter en kamp er han mer sliten mentalt enn fysisk.
– Kravene til konsentrasjon er veldig harde, og spesielt i Premier League, for her går spillet fortere enn alle andre steder, forklarer Lloris videre.
Ansvar, ikke oppmerksomhet
At han endte opp som kaptein for både klubb- og landslag i ung alder, er ingen overraskelse når man hører Lloris snakke om sin barndom. I et intervju med den spanske avisa AS i 2017 forteller Lloris hvordan han så på VM i 1994 som åtteåring og la spesielt merke til keeperne og angriperne. Det var nemlig de spillerne som ofte havnet i de avgjørende situasjonene der man enten scoret eller forhindret et mål.
Lloris spilte selv både angrep og spiss på den tiden, men som tiåring valgte han å satse mellom stengene.
– Jeg tror jeg ble fristet av ansvaret som følger med keeperrollen. Når man er ansvarlig for å hindre mål, føler man seg ekstra viktig for laget, sier han til AS.
Lloris valgte bort tennisen til fordel for fotballen for å være en del av et lag, men som keeper kjenner man også litt på å drive inviduell idrett.
– Det er den perfekte kombinasjonen. Du er viktig og har ingen steder å gjemme deg. Det er viktig, fordi noen ganger må du også konkurrere mot deg selv, som når man blir sliten etter mange kamper. Samtidig trenger man ikke være den som får all oppmerksomheten som keeper. Man må være ydmyk og se fram mot neste kamp. Det er min filosofi, forklarer keeperen.
Men det er vanskelig å unngå oppmerksomhet når man gjør en kometkarriere som Hugo Lloris. Han debuterte på a-laget som 18-åring for barndomsklubben Nice i 2005. Sommeren 2008 ble han hentet til Lyon og ble førstekeeper i klubben som hadde vunnet serien syv år på rad. Samme høst debuterte han også på landslaget, og et par år senere begynte franske kommentatorer å snakke om Lloris som en av verdens beste keepere. Den slags sensasjonsoverskrifter var ikke Lloris interessert i, ifølge The Guardian. Da et fransk tv-show ville bruke klipp av ham på trening, sa Lloris først nei, før han godkjente det mot at reportasjen måtte være under to minutter lang og ikke inneholde noe sensasjonsstoff om at han var verdens beste keeper.
Endelig Tottenham
Sommeren 2012 hadde Lloris allerede spilt både EM og VM og blitt kaptein for det franske landslaget. I London begynte alderen å innhente Brad Friedel, og Tottenham sikret seg franskmannen på overgangsvinduets siste dag i august. Daniel Levys deadline day-handel har ikke alltid gått like bra, men denne gang var det i alle fall intet impulskjøp. Tottenham hadde vært interessert allerede da Lloris gikk til Lyon i 2008, men fire år senere var han på plass på Spurs Lodge. Ja, Spurs Lodge. Dette var et par uker før Tottenham flyttet til klubbens nye treningsanlegg i Hotspur Way. Hjemmebanen het fortsatt White Hart Lane. Stjernespillerne var Gareth Bale, Jermain Defoe, Aaron Lennon og nyankomne Emmanuel Adebayor og Jan Vertonghen. Og manageren var Andre Villas-Boas. I alle fall det første drøye året. På senhøsten 2013 ble han erstattet av Tim Sherwood, og Lloris begynte å klø seg i hodet over klubbdriften.
Ifølge et intervju med The Guardian var et sånt plutselig bytte av manager og stil ikke sånn Lloris så for seg en klubb med kontroll på driften.
– Jeg følte det som en ustabil klubb. Et trenerskifte midt i sesongen er det motsatte av hva jeg ønsker å se i en fotballklubb, sa Lloris, som også har uttalt at klubbdriften på den tiden ikke fungerte som han hadde forventet.
Han begynte å tvile på fremtiden, men tvilen ble snudd til tro da Mauricio Pochettino kom inn dørene sommeren 2014.
– Møtet med ham var fantastisk. Det var akkurat det jeg trengte på det tidspunktet i karrieren, sier Lloris.
Pochettinos planer og nye standarder i klubben ga Lloris troen tilbake. Samme sommer signerte keeperen en ny femårskontrakt med Tottenham. Og Pochettino hadde tilsvarende tro på Lloris: Et år senere ble franskmannen kaptein for Tottenham.
Leading by example
I en ung tropp ble 28 år gamle Hugo Lloris et naturlig bindeledd mellom trenerteamet og spillerne da han fikk kapteinsrollen. Tilliten var så sterk begge veier at Pochettino omtrent regnet Lloris for å være en del av hans trenerteam, ifølge argentinerens assistent Jesus Perez.
– Han var inne på kontoret til Mauricio nesten hver dag. Jeg vil ikke gå så langt som å si at han ofret familien for klubben, men han brukte mye tid sammen med oss når han heller kunne vært hjemme. Det sier litt om ham som både person og kaptein, sier Perez til Evening Standard.
Perez beskriver Lloris som en ydmyk fyr med en stor personlighet – noe man kjenner godt på når man kommer tettere på franskmannen. Beskrivelsen kan minne om vår forrige virkelig store kaptein – Ledley King.
– Hugo er en annerledes kaptein. Han sier ikke så mye, men når han sier noe, hører folk på ham. Det betyr mer enn å rope hele tiden, sier Toby Alderweireld i et intervju med Evening Standard.
Den belgiske stopperen får støtte fra Michel Vorm, som både har vært reservekeeperen til Lloris og i en kort periode treneren hans da Ryan Mason tok over etter Jose Mourinho.
– Hugo er alltid tydelig. Han tenker før han snakker. Det han sier, er alltid fornuftig. Noen ganger er han hissig, andre ganger mer rolig, men han finner alltid balansen, sier Vorm.
Nederlenderen forteller videre hvordan Lloris alltid var involvert når laget arrangerte grillmiddag, spilte poker eller noe annet. Selv om han ikke nødvendigvis var i begivenhetens sentrum på de sosiale tilstelningene, var han gjerne med og arrangerte når spillergruppa følte det trengtes.
Som 35-åring er Lloris i enda større grad den voksne i spillergruppa i dag. Ingen andre spillere i klubben er over 30 år, og Lloris tar sin rolle som leder seriøst, ifølge Evening Standard. Han tilhører ingen spesiell klikk i spillergruppa, men henger litt med alle og tar spesielt ansvar for nyankomne spillere. For eksempel har Antonio Conte fortalt hvordan keeperen kjørte Cristian Romero til trening hver dag i argentinerens første tid i klubben.
Harde ord
Det hender likevel Hugo Lloris har både temperament og engasjement utenpå kroppen – både i kamp og etterpå. Mot Everton våren 2020 var kapteinen rasende på Heung-Min Son fordi sørkoreaneren ikke hadde tatt et siste returløp på en Everton-overgang like før pause. Lloris startet det som ble en opphetet diskusjon mellom de to på vei inn i garderoben. Og takket være Amazon-serien «All or Nothing» fikk man et år senere også se på tv hva som skjedde etterpå. Inne i garderoben fortsatte Lloris å rope til Son at han må ta det løpet for lagets skyld, og Son svarte også med sinne. Det kokte såpass at Serge Aurier og Harry Winks måtte gå imellom og roe de to.
– Når man er midt oppi det, er det noen ganger vanskelig å kontrollere følelsene. Da kan det hende at jeg mister kontrollen litt. Da er det best å ta hverandre i hendene etterpå og gå videre, sier Lloris om situasjonen etter på i «All or Nothing».
Etter kampen ga de to hverandre en god klem, trolig både for hverandres og for tv-kameraenes skyld. Men Lloris har også vist temperament etter kampslutt ved flere anledninger. Den mest minneverdige er nok da Tottenham røk ut for Dinamo Zagreb våren 2021, etter å ha rotet bort en 2-0-ledelse fra hjemmekampen i et pinlig 0-3-tap i Kroatia. Selv om han hadde hatt flere minutter å roe seg ned på etter kampen, sto Lloris rakrygget og snakket lenge om en klubb der det tilsynelatende var mye galt i kulissene.
– Jeg håper alle i garderoben føler seg ansvarlige for denne situasjonen, for det er en skam (…). Én ting er å stå foran kameraet og si at man er ambisiøs, men det er noe annet å å vise det hver dag på trening og i kamp, sa Lloris.
Han uttrykte også skuffelse over lagkamerater som viser dårlig innstilling når de ikke er i startelleveren og stilte spørsmål ved samholdet i troppen.
– Vi hadde en god periode tidligere, fordi vi kunne stole på samholdet i troppen. Nå er jeg ikke like sikker på det lenger (…). Vi er en ambisiøs klubb, men akkurat nå tror jeg laget er et bilde på hva som foregår i klubben. Vi mangler mye av det grunnleggende, og det viser seg i våre prestasjoner, uttalte kapteinen også.
Det er harde ord fra en kaptein. Senere har Lloris utdypet kommentaren med at han følte det rett og slett ikke er akseptabelt å gi fra seg en 2-0-ledelse mot Dinamo Zagreb i en turnering man har tatt mål av seg til å vinne.
– Det var min ærlige måte å uttrykke det på og vise ansvar. Jeg er den første til å ta på meg skyld, men det er ikke bare meg. Det er de andre spillerne, manageren, trenerapparatet og klubben som helhet, har Lloris sagt i ettertid – og understreket at han er såpass glad i klubben at sånne tap går innpå ham både som fotballspiller og rent personlig.
Den største tabben
Det er fristende å si at Hugo Lloris har vært udiskutabel Tottenham-kaptein i en årrekke, men det var mange som tok til orde for å frata ham kapteinsbindet etter hans største tabbe. Og da snakker vi ikke om verken det røde kortet mot PSV i Champions League eller fomlingen som førte til både baklengsmål og alvorlig skade mot Brighton. Men i august 2018 gjorde Lloris den store feilen å sette seg i bilen etter en fuktig kveld på restaurant med to venner, ifølge The Times franskmannens landsmenn Olivier Giroud og Laurent Koscielny. Taxien til Lloris hadde imidlertid ikke dukket opp da de skulle hjem i to-tiden, og med alkohol kommer dårlige beslutninger, som franskmannen selv bemerket etterpå.
Han ble stoppet av politiet etter å ha kjørt vinglete, på rødt lys og bemerkelsesverdig sakte – rundt 24 kilometer i timen i 50-sonen (grovt omregnet fra engelske 15 miles per hour i 30-sonen). En blåseprøve viste at Lloris hadde 80 mikrogram alkohol per 100 milligram pust, mer enn det dobbelte av tillatt verdi. Englands promillegrense i blodet er 0.8 i blodet, så hvis dette kan regnes om til at Lloris hadde det dobbelte av denne verdien også, skjønner man alvoret i dette.
Det gjorde Hugo Lloris i etterkant også. Han måtte betale 50.000 pund i bot og mistet førerkortet for to år, men det svidde mest på stoltheten, og franskmannen har omtalt det hele som «embarrassing». I et intervju med The Times før Champions League-finalen et drøyt halvår senere utdyper han:
– Når du gjør en feil, må du prøve å lære av det og komme deg videre. Du har ikke noe valg. Det er sånn jeg taklet situasjonen. Jeg var selvsagt ikke stolt av det, og det må jeg leve med. Men det er mye man kan lære av en sånn situasjon for å bli et bedre menneske. Ikke bare konkret å ikke gjenta den ene feilen, men alt rundt – hvordan man takler situasjonen både privat og profesjonelt, sier Lloris.
Det skal ha vært snakket i toppledelsen om å frata franskmannen kapteinsbindet i Tottenham etter hendelsen, men ifølge Evening Standard var dette aldri aktuelt for Mauricio Pochettino. Argentineren uttrykte i media forståelse for at Lloris ikke hadde vært helt seg selv etter VM-gullet med Frankrike. Lloris selv har nektet å skylde på dette, men samtidig innrømmet at han kjente på en tomhet både fysisk og mentalt etter å ha løftet VM-pokalen.
Tre dager senere holdt Lloris buret rent da Tottenham vant 3-0 på Old Trafford og fikk en god klem av Pochettino etterpå. Kapteinen har uttalt at forholdet hans til manageren ble enda tettere etter promillekjøringen. Og etter en litt trøblete høst også sportslig, fant Lloris virkelig igjen formen da han hjalp Tottenham til Champions League-finale våren etter.
Keeperen som redder mest
Man kan ha hvor mange lederegenskaper man vil, men på fotballbanen kommer man uansett ingen vei uten å spille godt. Og Lloris har levert varene gjennom over 400 kamper i Tottenham-drakta. Mange som ikke følger Tottenham uke ut og uke inn, vil nok ha lagt merke til tabbene han har en tendens til å spare til de største kampene. Det er vi som legger merke til alle gangene han kåres til Tottenhams beste spiller etter knepne seire mot lag på nedre halvdel av tabellen, der han knapt har noe å gjøre i 85 minutter, før han må stoppe en kjempesjanse for å hindre poengtap. Innimellom tabbene er Lloris nemlig en keeper som både redder det man forventer – som Brad Friedel – og som tar fram noen spektakulære redninger i tillegg – som Heurelio Gomes. Lloris har tatt med seg det beste fra sine to forgjengere i Tottenham-buret.
Da Skysports i 2020 oppsummerte Hugo Lloris’ tid i Tottenham, var han både keeperen med flest tabber som førte til baklengsmål og keeperen som hadde reddet flest mål siden Opta startet med expected goals-statistikk (XG) i 2013. Det hører med til historien at det neppe er mange keepere med like mange Premier League-kamper som Lloris i denne perioden, men Lloris topper såpass suverent at han nok er best likevel. Fra 2013 til 2020 forhindret han 33 mål målt mot XG. Lukasz Fabianski var nest best med 22, mens David de Gea sto på 13,5.
Noe av reaksjonsevnen kan muligens spores bak til barndommen på tennisbanen, men ifølge Skysports er Lloris også sterk på flere andre felter keeperteknisk. For eksempel står han gjerne nærmere eget mål enn keepere flest i situasjoner der det kan komme skudd fra distanse. Dette gir ham et lite brøkdels sekund ekstra å reagere på, og med Lloris’ gode fysikk kommer han seg kjapt både ned og opp til hjørnene.
Midt i 30-årene utvikler han seg fortsatt, mener han selv, selv om man kanskje ikke blir raskere med årene.
– Det handler mye om detaljer – posisjonering, fotarbeid og å ta de rette avgjørelsene. Erfaring hjelper, men du må gjøre ting igjen og igjen. Det er viktig. Man må alltid prøve å bli bedre. Selv som 34-åring har jeg den mentaliteten, og jeg har ting i verktøykassa nå som jeg ikke hadde for ti-tolv år siden, uttalte Lloris til Skysports i fjor.
Etter kamper går han alltid gjennom dem på video, enten sammen med en keepertrener eller alene. Selv om det har vært en kamp der han føler han har gjort ting bra.
– Det vil alltid være hendelser du vil se igjen for å sjekke posisjoneringen din og små detaljer som kunne gjort situasjonen enklere for deg, sier Lloris.
Den første verdensmester
Selv om Hugo Lloris har reddet flere mål enn noen annen keeper i Premier League det siste snaue tiåret, nevnes han sjelden som en av de beste i ligaen. Han har aldri blitt plukket ut på årets lag, en posisjon som gjerne havner hos keeperen til enten serievinneren eller et lag lenger nede. Eller en person med et litt større navn (ja, vi tenker på deg, David de Gea).
Heller ikke da han ledet Frankrike til VM-gull som kaptein og løftet VM-pokalen i Moskva, fikk Lloris de store overskriftene. Kanté, Mbappé og Pogba var på alles lepper da verdensmesterne ble hyllet, men det spørs om de hadde blitt verdensmestere uten sin kaptein bakerst, for det var ikke noe sprudlende fransk lag som til slutt gikk til topps.
Allerede i åpningskampen mot Australia vartet Lloris med en strålende reaksjonsredning for å hindre et selvmål. I kvartfinalen ledet Frankrike 1-0 da sisteskansen var nede og slo unna en heading alle trodde var på vei i mål til utlikning. Og i semifinalen mot Belgia var Lloris igjen i storslag og leverte flere strålende redninger da Belgia ble slått 1-0. Da er det lov å rote seg bort fullstendig i et dribleforsøk i finalen, når man uansett leder 4-1. For ved kampslutt var Hugo Lloris kapteinen som kunne løfte VM-pokalen mot den regntunge himmelen.
Der ble Lloris faktisk også Tottenhams første verdensmester. Jimmy Greaves har riktignok fått sin VM-medalje for Englands gull i 1966 i etterkant, men Lloris er altså den første spilleren som har blitt verdensmester mens han har spilt for klubben vår.
Drømmen om et trofé
For Tottenham har Hugo Lloris ennå ikke løftet noe trofé, til tross for at han har vært i klubben i en av dens beste perioder i historien. Han har fortsatt ikke gitt opp å få det til. Men for franskmannen er det vel så viktig å fortsette å spille i klubben og ligaen han elsker.
– Jeg er veldig imponert over hvor dypt den engelske fotballkulturen stikker og hvordan folk identifiserer seg med klubben sin. Der er det virkelig en forskjell mellom England og Frankrike, sier Lloris i et ferskt intervju med The Times.
Han uttrykker også beundring over hvor stort engasjementet er også for klubber langt nedover i divisjonssystemet. Den sterke tilknytningen mellom supportere og klubb gjør at han klarer å identifisere seg ekstra godt seg med Tottenham-supporternes håp om suksess.
– De fortjener mer. Jeg prøver bare å gi mitt beste og enda mer, og jeg vet fansen ønsker seg et trofé, sier franskmannen.
Han mener klubben har møtt på noen uheldige utfordringer i avgjørende situasjoner og lar det skinne gjennom at han tror trofeet kunne kommet hvis laget ikke hadde forlatt White Hart Lane da det var på sitt beste, med mange spillere i sin beste alder.
– Akkurat da man følte at laget var så nær noe stort, måtte vi takle en ny utfordring – Wembley. Vi hadde ikke noe hjem lenger og måtte vente to år på vårt nye stadion. Vi følte det litt som at selv om man prøvde å gjøre Wembley til en hjemmebane, spilte vi på et nøytralt sted, og det kostet oss poeng, sier Lloris.
Han understreker likevel at han ikke angrer på noe i sin Tottenham-karriere, for rundt seg har han alltid hatt spillere som har gitt sitt beste og managere som har prøvd å få det beste ut av dem. Og han liker hvordan Tottenham som klubb utvikler seg. Derfor var han ikke i tvil om å signere sin nye toårskontrakt.
– Min historie i Tottenham er en jeg ville at skulle fortsette, sier Lloris i The Times-intervuet.
35-åringen hadde en gang satt nettopp 35 som en alder han hadde lyst til å nå som fotballspiller. Etter hvert som 35-årsdagen nærmet seg, følte han seg fortsatt bra fysisk, og han syntes han holdt nivået sportslig.
– Jeg liker å spille på toppnivå, og Premier League er den beste ligaen i verden. Nå skal jeg nyte det så mye jeg kan, for når man er yngre, fokuserer man så mye på å konkurrere at man mister litt av smaken på hvor priviligert man er. Nå føler jeg meg klar for de neste to årene. Minst.
Foto i saken: Dylan Martinez, Action ImagesReuters, Paul Childs, Action ImagesReuters og Christian Hartmann, Action ImagesReuters.
