Siden mars har en uggen følelse ligget i magen. På søndag går den over, men jeg vet ikke om den erstattes av noe bedre eller noe verre. Det er nemlig dagen da Tottenham kan rykke ned. Eller få bekreftet at de ikke gjør det.
Jeg synes fotball er verst når man har noe å tape. Jeg vet ikke om det er vanlig eller en opparbeidet mekanisme gjennom vonde erfaringer gjennom mange år som fan. Men kampene er i alle fall verst når Tottenham leder 1-0, og motstander presser på for å score. Eller de er for så vidt enda verre når Tottenham har ledet 2-0, nå leder 2-1, og motstander både har momentum og presser. Men poenget er i alle fall at Tottenham har en skjør ledelse som er i ferd med å glippe.
For all del: Det er ille å ligge under med tre mål mot erkerivalen for tredje gang på to år også. Men da er jeg mer trist eller sint. Hjertet og hjernen plages, om du vil. Jeg går over i en frustrert aksept av nederlaget og prøver å se framover. Men når Tottenham har en ledelse og er i fare for å miste den, setter det seg i magen. Det er en indre uro som brer seg til hele kroppen – og det kan medføre både rastløshet og skjelving. Og det er en uro som nesten bare fotballkamper med noe å tape klarer å fremkalle. Jeg kjenner det litt igjen fra situasjoner hvor en deadline på jobb er i ferd med å ryke eller familien er så forsinket at vi fort kan miste et fly. Så der er dere i dårlig selskap, Tottenham.
Denne sesongen har Tottenham tapt mange kamper. Men de har ikke ledet i sluttminuttene så ofte, så jeg har ikke hatt altfor mange kamper med uro for å miste knappe ledelser. I stedet har den underliggende uroen vært der et par måneder nå, for nå kan Tottenham ikke bare miste en ledelse, men plassen i Premier League.
Det vil i så fall være et enormt sjokk for alle som følger med på fotball og fryktelig pinlig for alle oss Tottenham-fans. Klubben har de siste 20 år siden vært en del av de såkalte seks store som har dominert engelsk fotball. Det er nesten 50 år siden Tottenham rykket ned fra øverste divisjon sist. Stadionet som sto ferdig i 2019, er en av landets største og mest moderne. Og i en fotballverden der penger får stadig mer å si, er Tottenham rangert som den niende rikeste klubben. Da skal man ikke rote rundt i Championship sammen med de 30. beste i England.
Alle elsker en underdog, og dermed elsker alle også når de store feiler. Jeg har allerede sett mange fans av andre lag kose seg med situasjonen Tottenham har havnet i. Noen av dem har til og med håpet at deres egne favorittlag skal tape mot Tottenhams rivaler i nedrykkskampen, for å sørge for at Tottenham rykker ned. Nå står det mellom Tottenham og West Ham, som appåtil er en London-rival. Få eller ingen nøytrale heier på Tottenham i denne duellen, så vi kommer til å få høre det i det uendelige hvis det blir nedrykk.
I tillegg til det emosjonelle nederlaget ligger det mer rasjonelle også og truer. Tottenham har bygd seg opp stein for stein fra et lag midt på tabellen til et lag i toppen, uten økonomisk doping med oljepenger fra land med tvilsomme forhold til menneskerettigheter. I fjor kuliminierte det med et etterlengtet europacuptrofé, og denne sesongen skulle man bygge videre på dette. I stedet kom et skademareritt som mangler sidestykke, to dårlige treneransettelser, noen dårlige spillerkjøp og mange frustrerende dommeravgjørelser. Det kan sende Tottenham ned en divisjon, og det er krise for klubben. Inntektene kommer til å stupe, så mye av fundamentet under dette stein-på-stein-byggverket vil forsvinne. Mange spillere må selges, og klubben må begynne litt på nytt. Så jeg tør påstå at for Tottenham er et nedrykk både mer pinlig og verre sportslig enn det hadde vært for andre lag som har vært i nedrykksstriden de siste årene.
Det hele avgjøres på søndag mot Everton, og jeg er på plass blant 60.000 andre fans. Tottenham trenger ett poeng. «Det blir som en cupfinale», sa en kompis til meg. Men det gjør jo ikke det. En cupfinale er alt eller ingenting. Vinner du, er det lykkerus og pokal og alt som hører med. Det har jeg prøvd. Taper du, er du egentlig tilbake der du var før kampen. Jeg har prøvd det enda flere ganger. Du vant ingenting, men du mistet ikke noe mer enn sjansen til å vinne. Hvis Tottenham taper og rykker ned på søndag, mister klubben masse: plassen i Premier League, verdighet, masse inntekter, rennomé og mange gode fotballspillere. Derfor kommer jeg nok til å ha mer vondt i magen enn noen gang tidligere jeg står der på tribunen blant hjemmefansen. For her er det ingenting å vinne, men alt å tape.
Unntatt oss fans da. Vi kommer tilbake neste år også, uansett om vi skal spille mot Liverpool eller Lincoln.
